Bizzarini får en sjanse til

Bizzarini har et renommé meget større enn dens etterlatte resultater burde ha produsert.

Sikkert først og fremst fordi de så dramatiske ut. Men allerede der begynner historien å bli tåkete.

Det var lenge Giorgetto Giugiaro som fikk æren, dette var den tiden han jobbet hos Bertone. Men etter hvert har Giotto Bizzarini fortalt at linjene var egentlig hans, jobbet frem sammen med en nær medarbeider, Piero Vanni.

Ferrari gjenskapes av RML

Giugiaro bare smiler og holder kjeft, men det er verdt å minne om at hans første konseptbil etter å ha startet Italdesign og begynt for seg selv, var Manta – bygget på en Bizza. Han var åpenbart venn med merket.

Bizzarini selv hadde bakgrunn fra Ferrari. Han var et kjernemedlem i GTO-gjengen, men var også en av de sentrale da Laura, fru Ferrari, la seg litt for meget opp i hva racing-ingeniørene gjorde, og fem av dem smalt igjen porten etter seg i 1961.

For meg ble resultatet et evig mesterstykke. ATS 2500. Ikke bare så vakker at du fikk tårer i øynene, men med en Miura-oppskrift lenge før Miura var så meget som en idé. Manglende midler til utvikling plasserte den på bilhistoriens mest interessante skraphaug.

Manglende midler ble egentlig Bizzarinis historie resten av veien også. Han hadde jobbet med Iso – de bilene ble produsert til 70-tallet, men startet for seg selv i 1964. Et eventyr som varte til 1969 og som blant annet medførte 5300 GT, som skal gjenskapes nå.

Snaue 200 biler ble bygd på de årene. Men når du leser auksjonskataloger når en Bizza en sjelden gang kommer på blokka, skulle du tro at det var denne bilen fra Livorno (fra HVOR???) som rulet sportsbil miljøet på slutten av 60-årene.

Sannheten er et par triste forestillinger på Le Mans, beste resultatet: nummer ni. Men det skal Bizzarini ha: bilene hans var alltid de raskeste på Mulsanne-strekket. Og da nummer ni-bilen (og vinner av over-fem liters klassen) kom til mål, satte sjefen seg inn i den og kjørte rett hjem til Livorno.

Stilig.

(bla deg gjennom bildegalleriet - saken fortsetter)

Etter det ble det en del undervisning på universiteter, noen prototyper – blant annet for American Motors – og noe såkalt konsulentarbeid. Jeg så ham sist for ti år siden, en frisk og oppegående 86-åring. Da var han nettopp blitt æresdoktor i Firenze.

Og han minnet meg om hvordan noen fans hadde forsøkt å bygge en replica-serie av 5300 GT på tidlig nitti-tall. En idé han syntes var helt på trynet, han hadde skreket nei, og det var aldri blitt noe av.

Jeg regner med at han har hatt noe å si denne gangen også, da en tung flokk tidligere Aston Martin redningsarbeidere med penger fra Kuwait bestemte seg for å blåse liv i 5300 GT igjen.

De første er bygget, levert til kunder og vist frem for offentligheten og prøvekjørt av veletablerte journalister og racerførere – til enorm begeistring.

Brødbilen er ferdig

Det skal bygges 23 eksemplarer, det er RML som gjør jobben, og de bygger gjerne til gate-spesifikasjoner. Eller som ren baneracer – da må du riktignok bytte ut karbonfiberkarosseriet med et med glassfiber for at du skal kunne delta i FIA Historisk klasse.

RML har gjort dette før – det er ikke lenge siden vi fortalte om deres egen SWB Ferrari-aktige bil og om hvordan Ray Mallock vokse opp i klubbracing miljø med U2, som faren hans bygget.

Dagens 5300 GT er basert på omhyggelig scanning av den gamle Le Mans bilen og på 1.000 originale tegninger, de fleste signert av Bizzarini selv.

Det kan ikke bli mye mer originalt enn det.