Alfa med noko attåt

I løpet av de fire årene siden de mer eller mindre debuterte, har Mole vist meg månerakettliknende biler, firedørs limousiner, heftig V-åtter med Superbil-vibber, elbiler og merkelige hybrider.

Og de har vist meg heftige og ikke fullt så heftige variasjoner på for eksempel 124 Spyder eller Alfa 4C.

Det var en slik Alfa jeg så i Valentino-parken i Torino i fjor sommer. Ikke brautende, du måtte nær den for å se litt smarte endringer i overflaten, og selvfølgelig var det også endringer under, men ikke til de grader ildsprutende at det ble dramatisk.

Den het ikke en gang noe dramatisk: ALFA ROMEO Mole Costruzione Artigianale var navnet, og «Mole Håndverksbygget» er navnet på selskapet.

Men akkurat der hører det til litt mere, for nå heter det også Adler Group. Og Adler vet ett og annet om 4C, det er de som produserer carbon-tub’en til bilen.

Så derfor går det nå an å ta den andre bilen som ble vist i Genève litt mer på alvor enn alle de en-gangs bilene som har gått forut.

Med Adler i ryggen kan man godt se for seg en produksjonsserie. Liten selvfølgelig, men produksjon. Og hvorfor ikke av denne Almas, som den heter?

Ganske iøynefallende rødt karbonkarosseri, med et flatt svart tak over, og det hele båret oppe av et spesial karbonchassis utviklet hos Adler.

Vi fikk noen mål: 473 x 198 x 122 – ikke liten akkurat. Og det var opplagt at den hadde superbiltendenser i og med at dette var en typisk Italia-type midtmotorsak.

Men hva slags motor fantes det ingen klare meldinger om. Det var snakk om noe som skulle gå på hydrogen, men det var også snakk om at det skulle tilbys en normal bensinmotor.

Jeg måtte bare ha litt tålmodighet, dette var fremdeles på tenkestadiet.

Men la meg si at jeg håper på bensin, for de fire eksosrørene bak så ut som de var bestemt for mer enn at det bare skulle piple ut vann der. Diffuseren så også ut til å mene alvor.

Fronten var passe aggressiv den også, med tre svære luftinntak – og bilens logo midt i kjeften. Den kjente «Mole Antonelliana» – Torinos mest kjente bygning.

Det er også noe med de sterke linjene langs siden som gir Almas et helt eget preg. Sa jeg pen? I så fall var det ikke det jeg mente. Men det er noe som allikevel er tiltrekkende her.

Det var ingen dører å åpne, for det fantes ikke noe interiør, men de lovet forfinet miljø med innovative materialer og det beste av telematikk.

Men, som sagt, jeg måtte vente på detaljene.

Bare det at designeren selv, Umberto Palermo, har klart å holde drømmene sine levende såpass lenge, og at han stadig dukker opp i stadig mer seriøs sammenheng gjør jo at man kanskje kan tro at vi har enda et kommende italiensk superbilmerke på gang.