Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster
Damien Biro
Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Pariss Le Roadster

Fra kulepenn til superbil

På mange språk er Biro det samme som kulepenn. Da er det morsomt å møte unge Bic, som bygger en meget spennende el-superbil.

Publisert Sist oppdatert

Egentlig var det bilen som gjorde at jeg stanset opp, naturlig nok. Men da sjefen selv etterhånden introduserte seg som Damien Biro, ble jeg selvfølgelig ekstra nysgjerrig.

Laszlo Biro, egentlig ungarer, er en av de få journalister jeg vet om som virkelig har gjort noe nyttig. Han fant nemlig ut at blekket som ble brukt i de avisene som trykket hans artikler, tørket nesten med en gang, og smittet ikke.

Men da han forsøkte å bruke det samme blekket i fyllepennen, gikk det helt galt, blekket fløt ikke som vanlig blekk. Han fant opp en tupp med en liten kule som trakk blekket ut av beholderen, og dermed hadde han funnet opp, og patentert kulepennen.

Under andre verdenskrig fikk produktet hans ekstra vind i seilene, flygere i RAF fant ut at hans Biro fungerte selv om de fløy opp ned, og de lot seg ikke affisere av trykkforskjeller – slik fyllepenner gjorde.

Kanskje var det krigssuksessen som gjorde at Marcel Bich (som forresten var fra Torino men opererte i Paris) betalte gode penger for å overta patentet, og dermed begynte produksjonen av Biroene under det – også i dag – velkjente merkenavnet Bic.

Nok om det, Damien er oldebarn av gamle Laszlo, er egentlig farmasøyt, og har startet en liten bedrift nord i Frankrike, der han etter et antall små elbiler, nå har satt i gang en serie på noen imponerende, eldrevne sportsbiler.

Han fortalte meg at nå var det 15 kunder på listen, grunnprisen er 60.000 euro, og hver eneste bil blir bygget helt etter kundens, ikke bare ønsker og spesifikasjoner, men også etter hans temperament.

Fabrikken har en egen sjåfør som kunden reiser på tur med. Damiens mann observerer kundens kjøring og – dersom kunden er enig – blir bilens ytelser og prestasjoner og hele interfacen, modellert etter vedkommende.

Akkurat den har vi vel ikke hørt om før, selv om det var en periode jeg fikk justert mine Ducatier etter min vekt – og ikke noen kompromisser med passasjerer eller annet tøv.

Michel Denechere heter han som er ansvarlig for estetikken. Han er ennå ikke tørr bak ørene, student ved Institut Superieur de Design i Valencienne, men det virker som han er kommet ganske langt i studiene.

Selv om standen ikke var stort større enn bilen, gikk det an å danne seg et inntrykk av designen, og slå fast at den var vellykket.

Stor er den ikke, 360 cm lang bare, og 175 cm bred, med en akselavstand på det helt egenbygde chassiset på 230 cm. Og dermed har vi vekten nede på 750 kg.

To motorer på til sammen 100 kW, og lading rett ut fra veggen, uten noe tull. Fem timer tar det. Han påstår også 200 kilometer rekkevidde, og han lover nulltilhundre på under fem.

Dessuten sa han ganske klart at her kan du godt ta flere rå-akser etter hverandre, uten at den elektriske drivlinjen slår over i nødmodus. Akkurat der hørtes det ut som om han hadde kjørt en Tesla eller to.

Vi har en helt klar avtale om at hvis jeg er på de kanter, er jeg hjertelig velkommen. Men helst ikke før til våren – da er de første kundebilene ferdige. Den på standen var hans egen, men såpass mye utviklingsbil at den ikke var egnet til prøvekjøring.

Og selv gikk jeg rett til kiosken og kjøpte meg en klassisk Bic. Jeg kunne jo ikke ta notater med en Uma Tech 885K Internationale Grossraummine etter det møtet!

Powered by Labrador CMS