Biler i møbel-land - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
img img img img img img
167 bilder i galleri
Biler i møbel-land
Daimler var ikke der. Ikke Nissan/Renault heller og ikke Volvo. Og nesten ikke Fiat. Men ellers var de der alle sammen. På Møbelmessa i Milano. Her kan du se hva de gjorde der.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2019).

Twitter RSS
bsgif

Jeg har sagt det før: jeg vil heller droppe en bilutstilling dersom jeg må velge mellom enten en av de store (Genève / Frankfurt / Paris) eller Møbelmessa i Milano.

Poenget er ikke at jeg går på møbelutstilling, men de dagene det vises møbler på det store messeområdet utenfor Milano, blir selve byen samtidig et eneste stort event.

Med 1200 showroom og spesialpresentasjoner og parties og mottakelser og installasjoner og workshops, er det umulig å si hvor den ene greia slutter og den neste begynner. Alt sklir over i hverandre – men alt har nye former, nye materialer, nye egenskaper, nye kvaliteter (eller gamle) som fellesnevner.

Kall det gjerne en uoffisiell designuke, og det er derfor stadig flere bildesignerne flokker til byen disse dagene, og stadig flere bilprodusenter gjør sine egne ting der.

Her er en liten rapport fra automobilaktivitetene på årets «uttafor-messen» – Fuori Salone – som denne delen av aktivitetene kalles.

Ford…

… skjønte jeg, akkurat som i fjor, ingenting av. De hadde en morsom lysinstallasjon nær sentrum, men hovedaktiviteten skjedde ute på utstillingen. Stort fremmøte – hovedsakelig av designerne fra Dearborn, USA, og med hovedtema Ford GT.

Men hvem er det som går på utstillingen? Det er de som skal kjøpe møbler eller lamper til sin egen eksklusive forretning på Kløfta – ikke akkurat målgruppen for Ford GT skulle jeg tro. 

Og hvem orker transporten ut og inn til utstillingsområdet – og milelang spasertur inne i hallene for å komme frem, for å delta på en Ford regissert workshop? Ikke vet jeg.

Men, på den annen side, de hadde akkurat samme opplegget i fjor, så det er mulig de vet noe jeg ikke vet.

Selv hadde jeg stor glede av en lang prat med Adam Bazydlo, svensk kone, ferskt barn, ansvar for Fords interiørdesign-strategi og interessante synspunkter på å gjøre interiør så enkelt som mulig - også når det gjelder betjening.

(saken fortsetter)

Land Rover…

… var den andre jeg ikke skjønte. Der hadde de latt en italiensk maler/skulptør fortsette et samarbeid som startet i London i fjor, på Frieze-messen.

For det første klarte Gerry McGovern, designsjef som aldri har vært spesielt beskjeden eller tilbakeholden, å sette seg selv høyere opp på plakaten og med større typer enn Nino Mustica, som hadde gjort jobben.

For det andre får den norske importøren trøbbel med Subaru hvis han skal innføre det nye slagordet til norsk. «Unstoppable» er liksom blitt Subarus varemerke. Og for det tredje var presentasjonen lagt til det mest iskalde skyskraper/finans-strøket i Milano.

Riktignok bare noen hundre meter fra Corso Como, men et sted det trendsettende Corso Como-folket aldri ville finne på å bevege seg.

Jaguar…

… var mer beskjeden. De hadde sagt ja takk til å parkere en bil utenfor Tom Dixons store presentasjon, og inne hadde de en miniatyr av en ganske morsom skulptur.

Word Cloud het den og besto av 95 ord på 7 språk som beskrev den nye XE – og som også hadde fått samme form som bilen. Ian Callum, designsjefen der, er bror av Moray Callum, designsjef hos Ford. Ingen av dem ante at broren var i by’n.

Mazda…

… var også ganske beskjeden, men effektiv. De hadde et helt eget lokale – hermetisk stengt for andre enn innbudte de første to dagene (hvorfor i all verden – det var ikke SÅ mange innbudte) der de viste en ganske kul sykkel og en sofa som fortsatte det de kaller Kodo-designspråket.

Og Kodo ble lansert på en stol de viste i Milano for to år siden. Sofaen var ganske fin den, med bilaktige krom-flash-detaljer, og røde LED-lyspunkter på ryggen.

Audi…

… representerte VW-Gruppen og hadde kjøpt parkeringsplasser opp hele Via Montenapoleone – dyrere butikker finner du ikke på den vestlige halvkule.

Der viste de egne biler, Lambo, Ducati og den siste konseptbilen fra Giugiaro. Samtidig som de også hadde et tre-etasjers lokale som de hadde fylt med lysinstallasjoner fra en kunstner som du også finner på MOMA i New York, og en mengde møbler og fotoapparater og ski og en grusom sykkel – alt ting som Gruppens über-designhonco, Walter de’Silva, åpenbart har sagt ja ti.

Han var også selv til stede på den første workshop’en de arrangerte, men det som er litt underlig er at Audi, som har skreket så høy om nytt designspråk det siste året, ikke bruker en anledning som denne til å antyde hva de mener.

I stedet bruker de altså, for tredje år på rad, lysinstallasjoner fra Moritz Waldemeyer – ikke akkurat nyskapende. De viser lenestoler og flygler og fotballspill som lenestolprodusenter og flygelprodusenter og fotballspillprodusenter gjør så meget bedre selv.

Men maleriene til Lamborghini-designerne var bra. Bildet til designsjef Perini hang på æresplassen i midten.

Aston Martin…

… tilhører også dem som setter navnet sitt på møbler. Hvorfor tror folk at en bilfabrikk plutselig er blitt så god på å lage sofaer og stålamper og picnic-kurver? Er det fordi det er trygt å kjøpe Aston Martin spisebestikk og kandelaber dersom du har en Aston stående i garasjen? 

Kanskje Bentley stilte seg det samme spørsmålet og fant ut at det kanskje ikke var så veldig sofistikert å presentere de vaffelsydde tapetene sine igjen. De har tidligere slått seg sammen med noe som for sikkerhets skyld kaller seg Luxury Living Group i Milano. I år var de borte.

Lexus…

… er en gjenganger. Jeg tror ikke noen har vært fast her så lenge som de. Og de har alltid noe nytt.

I år brukte de en stilisert modell av Genèves bybilkonsept, LF-SA, som sto i en speilsal med varierende farger. Deretter fulgte et skikkelig innsyn i årets student-design-konkurranse.

Hvorfor finner jeg aldri noen norske deltakere her? I år varierte innslagene fra elektronisk blindeskriftoversetter, via tech-tekstiler til ny «menneskelig» utforming av fotgjengerfelter.

Og så var det siste delen da, hvor du skulle gjennom en stor labyrint og hvor du fikk fem av dine sanser skikkelig trigget. Blant annet med noe bruspulveraktig jeg aldri har kjent maken til før.

Peugeot…

… skammet seg heller ikke over at de er bilfabrikk. Så de hadde like godt bygget en komplett konseptbil, med tilhenger.

En Food-Van var det, etter mønster av gatemat-bilene i New York, men enda mer pretensiøs. Med gourmet-kjøkken, closed loop, slik at på utsiden, der du hang over stå-bordene og nøt delikatessene, kunne du studere mesterkokkens grep på det kompakte kjøkkenet. Og du fant en komplett espressobar der, og til og med plass for DJ’en.

Dette er det første samarbeidet mellom Peugeots uavhengige designfirma Design Lab og designerne på bilavdelingen, men Design Lab hadde også sin egen avdeling der de i år hadde konsentrert seg om lamper.

Mange 3D-printet, og alle med minner fra Per Ivar Selvaags Onyx konseptbil som fremdeles trekkes frem av Peugeot som Det Beste Ever. Hans tema var jo blant annet fusjon av forskjellige materialer og overflater, det skal jeg si går igjen i Design Labs arbeider.

Ansvarlig for gatematbilen utseende var forresten en ekte New Yorker, Giovanni Rizzo.  Flink fyr, med noen underliggende racerbiltendenser som jeg gleder meg til å se mer av, og med en kone han hentet fra Bærum. Hun skriver norske barnebøker i Paris.

Citroën…

… Peugeots lillesøster, Citroën, var mer beskjeden. Da var invitert til å vise Cactus i en avdeling på designsenteret Triennalen, som først og fremst handlet om kjøkken og mat.

Men de klarte å få Citroën-installasjonen til å handle om kjøkken også, faktisk, og mannen jeg møtte der, Jean-Arthur Madelaine-Advenier, var fra seg av begeistring. Han samlet på en rekke av de brukskunstnerne han fant verkene til akkurat der hvor han sto.

Jeg har ofte beskrevet sånne som han som bilbransjens sigøynere. Hør på dette: Eksamen i London 2003. Til Como for å jobbe i advanced interiør-studio til Mercedes i nesten tre hele år.

Så til BMW Design Works, der han delte tiden mellom München og studio i Los Angeles. Så til Peugeot, «men her er det umulig å jobbe», sa han til meg da han dro tilbake til Mercedes (Concept GLA) og så til R&D-senteret i Sunnyvale, California.

Derfra var veien kort til Tesla, hvor han ble til han kom tilbake «for å bli, for nå er det gøy» som sjef for Citroën («IKKE! DS!!») interiør.

Hva har jeg igjen da? (Godt at Cyberspace har tilsynelatende uendelig plass).

De Tre Toppene venter på plass.

Hyundai den mest overraskende, BMW den aller nydeligste, Mini – den aller beste. Det vil si, jeg må gi alle delt førsteplass.

Hyundai…

… er debutant i denne målestokken. Tidligere har de vært med på si, lånt bort «offisielle» biler. Nå hadde de overtatt et av de mest sentrale lokalene i sentrum, og latt et installasjonsgeni fra California, Reuben Margolin, bygge et anlegg som skulle overføre Hyundais designspråk, Fluidic Sculpture, til kunst.

Nesten 500 gule treklosser ble styrt som på et dokketeater av en innviklet mekanisme som gjorde at det hele beveget seg i nydelige bølger og som sikret at ikke en kombinasjon ville gjenta seg.

Thomas Bürkle, Hyundais europeiske designsjef, hadde nesten tårer i øynene, og Peter Schreyer, Hyundai / Kias globale designoverhode, forsikret at hit var de kommet for å bli.

BMW…

… fortsatte sin tradisjon med store skulpturer. Denne gangen var det sveitseren Alfredo Häberli, som hadde forestilt seg en farkost, et sted midt mellom bil, båt og fly som han hadde lagt en modell av, og brukt som midtpunkt for noen små figurer og skulpturer og bilder.

Men hovedattraksjonen var et enormt treskjelett, det så akkurat ut som de gamle treformene italienske karosserikunstnere brukte for å forme platene til sine nydeligste karosserier. Det var blitt bygget på et båtbyggeri ii Hamburg med de finurligste små detaljer. 

Hele greia burde nesten bli donert til Vikingskipmuseet etterpå – der hadde denne konstruksjonen gjort seg.

Adrian van Hooydonk, BMWs designsjef, fikk endelig brukt sin gamle venn, han og Häberli har kjørt en rekke Mille Miglia sammen. Og Martina Starke, som egentlig er BMWs sjef for farger og materialer – men også den sterke personen bak BMW/Minis innsats i Milano, mente dette var det beste de har gjort, noensinne.

Mini…

… sto imidlertid ikke tilbake for storebror. Der hadde Jamie Hayon tatt utgangspunkt i den elektriske sparkesykkelen, Citysurfer, Mini viste i Detroit, og bygget et komplett transportmiljø rundt den.

Veier i carrara-marmor, han hadde laget egne klær og hjelmer – satt det hele inn i en meget konseptuell oppskrift.

Men Mini nøyer seg aldri med bare én installasjon. I fjor var det disco og party de arrangerte i tillegg, i år var det spennende workshops og smart konseptbutikk.

Det er vel ingen av bil-innslagene i Milano som er så konstant stappfull av spennende tilskuere, og delvis brukere, som Minis presentasjon.

Og det er jo også et mål både på kvalitet og suksess.

Konklusjons: et strålende år i Milano, men det kan bli enda bedre hvis flere tar seg sammen.

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: