Den glade Wanderer

Da Leif Trygve Augustin for drøyt 60 år siden kom over en sliten doning skjult av bølgeblikkplater og midlertidig parkert for evigheten mellom noen granlegger, trodde han det var en motorløs Alfa Romeo han litt senere kom til å betale 250 kroner for. Etter å ha plukket sammen det han fant av deler ble bilen med hjelp fra kamerater dyttet de få kilometerne hjem til Fredrikstad.

Men bilen med merittliste fra mange billøp, særlig på Kalabanen og Tunevannet ved Sarpsborg mot slutten av 1950-årene (joda, førsteplasser ble det flere av), var slett ingen Alfa Romeo. Riktignok var den originale motoren på et tidspunkt erstattet av en langt kjappere fra Alfa Romeo 6C, men det som var i en ganske så sørgelig forfatning viste seg å være en Wanderer W 25 K.

Livslang entusiasme

Funnet skulle bli starten på en livslang entusiasme for et bilmerke de færreste har hørt om, som depresjonen mot slutten av 20-årene var nær ved å ta livet av og som andre verdenskrig satte en definitiv stopper for. Likevel lever sjelen til det tyske øvre middelklassemerket videre i en av de fire ringene da bilprodusentene Wanderer, Audi, Horch og DKW i 1932 ble til Auto Union og fra 1964 eid av VW-konsernet som hentet fram Audi-navnet for å bygge familietreet til de fire ringene videre.

Med et bredt smil ønsker Leif Augustin velkommen. Førsteinntrykket er overveldende av dette vandrende Wanderer-oppslagsverket som etter år i utlendighet kastet ut dreggen på Skallevold nord for Tønsberg og fortøyde bilinteressen bare et par olympiske steinkast fra dønningene i Vestfolds ferieattraktive skjærgård - og med Esso på Slagentangen, landets i sin tid desidert største oljeraffineri, innenfor gangavstand.

Et tydelig forutgående signal om å få snakke uhemmet og uimotsagt om sitt favorittkjøretøymerke har giret opp Leif Augustin, så entusiastkrana er allerede skrudd godt opp når spørsmålet om opprinnelsen til denne helnorske veteranen Augustin har samlet deler til mesteparten av livet blir naturlig å stille.

Bertel O Steen

– Konrad Bryde, bilsportmann og kjent for Brydes gule oppslagsverk for næringslivet, ble i 1936 med Bertel O Steen til olympiaden og en stor bilutstilling i Berlin. Steen, som siden 1934 hadde vært importør for merket, presenterte der Wanderer for Bryde som deretter bestilte en Silbergrau W25K kabriolet med kompressor, sier Augustin.

Den sølvgrå kabrioleten ankom Oslo 28. november, stod utstilt i Bertel O Steens salgslokaler i Parkveien bak slottet et par måneder og ble registrert på Bryde 27. januar 1937. Augustin har naturligvis den originale prislisten fra Wanderer i Tyskland som viser at bilen i 1936, altså på kjøpstidspunktet, koster 7 500 riksmark som ble til 9 250 kroner fakturert til kunden.

Bryllupsbil til Monaco

Som en kuriositet nevner Augustin at Bryde brukte bilen på bryllupsreise til Monaco. Da ble det på torpedoveggen montert holder for alpefartdyser. Slike dyser var nødvendig når motoren skulle opp i de tynnere luftlag den gang.

W 25 K har vært innom mange eiere gjennom årene før den havnet i Østfold og til slutt endte i et kjærlig hjem hos Leif og Anne Lise Augustin. Og Leif kjenner til de aller fleste av dem. Så har 90-åringen fått oppleve mer enn de aller fleste biler i livet. La oss derfor skru tiden drøyt 60 år bakover i tid, til tidlig i 1960-årene.

Redd for å bulke

– Faren min ville ikke låne bort bilen sin for han var sikker på at jeg bare ville bulke den. Han kjørte selv Ford Taunus, men hadde også en Adler fra 1936 som ikke var brukt på noen år stående bak garasjen. Den kunne jeg få mot å sette den i stand selv.

– Adleren var forhjulsdrevet, hadde 25 hestekrefter, ingen vannpumpe og torsjonsfjæring. For å skifte viftereim måtte jeg splitte gir og motor som medførte å demontere hele forstillingen. Måtte jo tegne skisser for å huske hvordan det skulle settes sammen igjen. Jeg fikk det til og lærte ganske mye av den jobben.

Ingen bremsespor

– Adler hadde vaierbremser og de var veldig vanskelig å regulere, så da den skulle registreres tok biltilsynets mann og bremset bilen på en grusvei. Deretter gikk han bak og så om det var bremsespor. Og de var jo heller dårlige. Men jeg fant jeg fram verktøy, la meg under bilen, strammet opp og justerte. Så var det ny bremseprøve, og det gikk fint. Og der var bilen godkjent.

– Adleren fungerte som bruksbil et års tid. Det var på vei hjem fra en skitur jeg kom over Wandereren som jeg altså trodde var en Alfa Romeo.

– Jeg var ute etter en bruksbil, så etter å ha fått bilen hjem var det jo om å gjøre å få liv i den. C6-motoren som hadde stått i bilen kunne jeg fått med, men den var plukket ned og lå i deler i kjelleren til bilselgerens foreldre. Den skulle visstnok stamme fra et landgangsfartøy, hadde to overliggende kamaksler og hule, væskefylte ventiler for å kjøle ventilsetene. Så jeg tenkte at den har jeg ikke bruk for, jeg måtte ha en annen motor. I dag hadde den vært mer verd enn bilen.

Motor fra Opel Kaptein

– Men motor måtte jo inn bilen, så jeg knakk til en kjepp og stakk den ned i motorrommet for å indikere hvor stor motor og gir måtte være for å få plass. Deretter bar det ned til nærmeste huggeri hvor jeg endte jeg opp med en Opel Kaptein rekkesekser fra 1939. Betalte 350 kroner for motoren, og solgte Adleren for 500 kroner.

– Motoren kom hjem, jeg endret noen motorfester, satte inn motoren, den startet og jeg fikk bilen registrert. Deretter håndmalte vi den med grå Arcanol.

– Litt senere dro jeg sammen med en kamerat halve Sverige rundt med den. På vei hjem via Oslo ble vi stoppet av politiet som etter en test underkjente bremsene og plukket skiltene av bilen. Der stod vi langs landeveien uten skilt.

Avskiltet av politiet

– Men hjem måtte vi jo. Bilen var full av bagasje, så jeg rev av en pappbit i skiltstørrelse. Med litt svart olje fra motorblokka ble skiltnummeret skrevet på papplaten og deretter surret fast bak etter å ha skrudd ut pæra på skiltlyset. Så kjørte vi hjem.

Leif Augustin ler innimellom hjertelig over memoreringen og alle de morsomme opplevelsene og hyggelige minnene knyttet til bilen.

– Bremsene ble fikset og det var på med skilt igjen. Bilen var med på flyttelasset til Tinius Olsen-skolen på Kongsberg. Der ble den lakket og fikset opp, og jeg hadde den som bruksbil. Den gikk som ei god klokke og med kjettinger på bar det til fjells om vinteren.

Storbritannia rundt

– I 1969 la jeg og en kamerat ut på tur til Storbritannia med bilen. 1. juli skulle Charles krones til Prins av Wales på Caernarfon Castle, så det måtte vi jo få med oss. I Wales ble vi filmet av britisk tv og folk lurte fælt på hva slags bil vi kjørte. Vi overnattet bak en voll for å være nær arrangementet, politiet sjekket oss og vi satt bare noen få meter fra da Dronningen og Charles passerte. På et lite skilt hadde vi skrevet Norway. Dronning Elisabeth så på oss, pekte og sa: «Oh, it’s Norway». Det hadde seg sånn at den britiske dronningen skulle på Norges-besøk rett etterpå.

– Deretter kjørte vi helt nord til Skottland og svingte innom Loch Ness hvor en ubåt var forkledd som sjøormen til en filminnspilling med Roger Moore. Under turen knakk bakakselen, så hva skulle vi gjøre? Etter å ha blitt tauet inn til et lite verksted hvor vi fikk låne verktøy og plukket ut den ødelagte akselen, tilbød verkstedeieren via en venn med verktøyfabrikk å få sveiset akselen. Dagen etter var den i orden, men da vi skulle gjøre opp nektet eieren å ta imot penger – han insisterte på at det handlet om skotsk hjelpsomhet. Fyren fikk julekort fra Norge de neste ti årene!

– Inne i London smalt det igjen, så da ga vi opp og sendte bilen hjem til Fredrikstad med lastebåt. Kongsberg Våpenfabrikk produserte på den tiden bakaksler for Volvo, så der laget de to nye for meg.

Saget hull i veggen

– Wanderen virket som bruksbil til 1974, til vi flyttet til Tønsberg. I et gammelt hønsehus saget jeg hull i veggen, kjørte bilen inn, tok av skiltene og spikret igjen. Der stod bilen – med Opel Kaptein-motoren – til vi flyttet hjem fra utlandet.

– Hele tiden hadde jeg samlet deler. For å finne fram til originalmotorer oppsøkte jeg motorvognregisteret i Statens vegvesen i 1972 og fikk lov til å skrive av alle Wanderer-eiere som hadde vært registrert i Norge, med chassisnummer og siste kjennetegn.

– Noen svarte da de ble kontaktet og en av eierne befant seg i Vormsund. Bilen hans hadde brent, var deretter tauet ut på isen og senket. Eieren kunne fortelle omtrent hvor det var, vi dro utpå og med ei stang fant vi bilen.

Senket bil i Vormsund

– Vi måtte jo prøve å få den opp, men da vi kom tilbake var elva full av tømmer så med tømmerstokker og noen plankebiter laget vi et par A-er, monterte ei talje, en kamerat dukket ned og fikk en vaier under forstillingen på bilen, så heiste vi den opp. Fra vi fant bilen til vi hadde motoren over vann tok det fem timer. Så skrudde vi ut motor og girkasse og senket bilen igjen. Der ligger den fortsatt. Girkassen viste seg å være helt strøken, det lå til og med oljefilm på drevene, men motoren var helt ødelagt, full av sand.

– Via gode kontaktet fikk jeg tak i en originalmotor fra en bil jeg kjøpte på Ski, dog var den uten kompressor og hadde stått ute i naturen i 20-30 år. Jeg har ikke tall på hvor mange biler jeg har kjøpt og slaktet for å få tak i deler.

Porsche-motor

Wanderer, produsert i Siegmar, nå en del av Chemnitz og med historie som bilprodusent tilbake til 1912, ble aldri noe stort bilmerke i Norge. W 25 K produsert fra 1936 til 1938, deres dyreste modell noensinne, ble kun laget i 258 eksemplarer, 140 som kabriolet med kab bygget av Baur, rundt 100 som roadster og 20 med spesialkarosseri. De to første årene ble bilen kun levert med kompressormatet rekkesekser, 1963 ccm og utviklet av Ferdinand Porsche som den gang jobbet for Auto Union. Uten kompressor (bare produsert i 1938 og i 37 eksemplarer) het den W 25, sparket ut beskjedne 40 hk på bakhjulene, men drakk til gjengjeld ikke mer enn 1,3 liter bensin på mila. Kompressorutgaven forlangte to liter.

W 25 K var den siste toppmodellen til Wanderer. Her skulle de forsøke å slå BMW 328 i ytelse. Det klarte de ikke fordi bilen var altfor tung. Men byggekvaliteten var langt bedre enn BMW.

Spesialbygde topplokk

– Å finne en kompressor til bilen skulle by på utfordringer. Den fant jeg til slutt i Polen, via en annonse.

– Topplokkene er veldig spesielle. Jeg hadde flere motorer og byttet med bilsamler Matthias Hühn som via kontakter fikk bygget to topplokk. De er veldig kompliserte og koster ham rundt 20 000 euro for ti år siden. Han støpte fem. 

Så langt er roadsteren knapt nevnt. For selvsagt har Augustin en slik også, med kompressormatet motor, hele 85 hk og toppfart fabrikkoppgitt til svimlende 145 km/t.

Roadster i bæreposer

– Roadsteren kjøpte jeg i Sverige, fra en jeg hadde hjulpet med deler. Det må være 30 år siden. Bilen kom opprinnelig fra Polen. Den var også i bæreposer.

– De to har identisk chassis, men roadsteren er litt mer sportslig satt opp med annerledes differensialutvekslingen. Akselavstanden er identisk, men panseret er litt lengre på roadsteren enn på kabrioleten.

Totalrestaurert

For rundt 20 år siden ble begge bilene send til Tyskland for totalrenovering, til Werner Zinke i Zwönitz som er spesialister på restaurering av Wanderer og Horch under slagordet «Nichts ist unmöglich».

Noen år senere var bilene tilbake i strøken utførelse, trolig langt flottere enn da de forlot fabrikken. Leif Augustin har ikke for vane å løpe fra utstilling til utstilling med bilene sine. Men den observante leser vil huske at kabrioleten var en del av Tønsberg Automobilklubbs 100 års stand på Oslo Motor Show i 2024.

– Har du noen gang forøkt å regne på antall timer og kroner du har brukt på å sette de to bilene i den stand de er i nå?

– Nei, det har jeg ikke våget.

Håndbok til 12 000 kroner

– Til slutt må du fortelle historien om instruksjonsboka?

– Det var på messe i Essen jeg kom over håndboka jeg hadde vært på jakt etter i flere tiår. Men selgeren skulle ha 1 000 euro for den (nå nær 12 000 kroner!) Ei så dyr instruksjonsbok hadde jeg aldri kjøpt før, så jeg var ferd med å gå. Det er da selgeren sier at «Jeg har holdt på med dette i 40 år, dette er den andre instruksjonsboka jeg har funnet, og denne er langt den beste. Går du nå så kommer du til å angre resten av ditt liv.» Så da måtte jeg jo kjøpe den.

– Og du har ikke angret? 

– Ikke et sekund!

PS: Leif Augustin har også en Ford V8 Pheton De Luxe Model 40 – Type 750 fra 1934 i stallen, også det en stasbil. Men det er en helt annen historie.

Fakta om Wanderer

* Selskap etablert i 1885 i Chemnitz-Schönau av Johann Baptist Winklhofer og Richard Adolf Jaenicke.

* Var en betydelig produsent av sykler, motorsykler, biler, nyttekjøretøy, maskiner og skrivemaskiner.

* Produksjon av motorsykler fra i 1902.

* Startet produksjon av skrivemaskiner med navnet Continental i 1903/1904

* Viste første prototype på bil i 1905. Serieproduksjon av den første Wanderer-bilen fra 1912.

* Ble i 1932 slått sammen med Audi, DKW og Horch til Auto Union med de fire ringene som logo.

* Produserte militærkjøretøy i perioden 1940 til 1945.

* Havnet etter andre verdenskrig i øst-sonen og bilmerket Wanderer forsvant.

* Bertel O Steen var importør fra 1934 til 1940 og leverte ut 173 biler.

* 403 eksemplarer har vært innom kjøretøyregisteret.

* 7 Wanderer er nå registrert i Norge på seks eiere.

* Selskapet Wanderer gikk konkurs i juli 2010.

Kilde: Wikipedia.