Can-Am for gata

Eric Broadley startet med en Ford Ten Special, Colin Chapman startet med en Austin Seven Special. Begge ble bedt om å lage replicaer, og begge gjorde hver sin Mark 1 og deretter fulgte de hverandre opp gjennom 50- og 60-tallet.

Men mens opphavet til Lotus-navnet fremdeles er hyllet i en del mystikk er det ingen tvil om at Lola-navnet ble hentet fra en pop-låt: «Whatever Lola Wants, Lola Gets».

Mens Lotus var en solid Ford alliert, tenk Lotus Cortina eller bruk av Fords Formel 1 motor i de forskjellige vinnerbilene derfra, satte Lola Ford-spor etter seg på en helt annen måte.

På Londons Racing Car Show i 1963 viste Broadley sin Lola GT. Fordmotor og vanvittige fartsressurser, fattige 250 hester fra Ford V8 motoren tatt i betraktning.

Kort Ford-karriere

Ford som hadde møtt låste dører da han ville kjøpe Ferrari, og som mer enn noe annet ville vinne Le Mans - uten å ane hvordan - fant ut at denne garasje-spessialen fra Huntingdon (hvor???) kanskje kunne vise dem lyset.

Eric Broadley fikk en to-års kontrakt for å designe om GT-bilen som en ren Le Mans bil, og samtidig få på plass Ford Advanced Vehicles. Dessuten skulle rapportere til en mengde amerikanske sjefer som ikke akkurat hadde racing-temperament.

Så Broadley hoppet av etter et snaut år og Ford fortsatte utviklingen av bilen alene. Den ble jo til Ford GT40 – Ford hadde åpenbart hatt vett til ikke å ødelegge et godt utgangspunkt.

Men Broadley fortsatte med sitt. Både med Formelbiler og med biler der karosseriet lå utenpå hjulene.

T70 debuterte i 1965 – det skulle vise seg å bli den mest vellykkede og lengstlevende sportsraceren i historien. 

Den ble en kommersiell suksess også. Broadley solgte 15 av dem i 1965 og 32 året etter.

Sportslig suksess også. Dette er bare en kort liste over Lola-racere: John Surtees, Mark Donohue, Denny Hulme, Richard Attwood, Dan Gurney, Graham Hill, Jackie Stewart, Mario Andretti, Al Unser og Parnelli Jones.

I den første Can Am sesongen – den frieste, mest hår-på-brøstet racing-serie noensinne - i 1966, vant John Surtees fem av de sju løpene med sin T70.

En en-to avslutning på 24 timers Daytona smakte nok ekstra bra. Ikke bare banket de en flokk Porsche 908 – de slo også to fabrikk-påmeldte Ford GT 40.

Inn i dette årtusen begynte Lola virkelig å hangle. Riktignok bygget og solgte de noen ‘continuation’ T70 etter opprinnelig oppskrift og med originale chassisnummer i rekkefølge, men i 2012 var det kroken på døren.

En stund – inntil en entusiast ved navn Till Bechtolsheimer kjøpe dokumenter, konstruksjonstegninger, alt som fantes av IP og ikke så få kilo gamle deler. Samtidig gikk han sammen med Yamaha om et Formel E team.

Nytt prosjekt

Heldigvis er det litt mer hornmusikk i dette nye prosjektet.

Som altså er å bygge 16 T70 biler etter opprinnelig oppskrift. Enten beregnet for banebruk, eller lovlige for landeveisunderholdning.

De har brukt originaltegninger, men også scannet en Mk3B og gjort en gjennomført reverse engineering på den.

Nerdene blant dere vil for eksempel sikkert se fort at nesen er lavere og at de doble lyktene er stablet oppå hverandre – slik var det ikke i John Surtees’ tid!

Og du vil kanskje kunne lukte deg til at i stedet for den gamle glassfiberen i karosseriet er det benyttet et komposittmateriale basert på naturfiber - bygget etter et nylig patentert Lola Natural Composite System.

Den sølvfargede bilen på bildene er landeveis-versjonen.

- Toppfart, sier Johnny Herbert som er test- og utviklingssjåfør, -er 320 km/t.

- En softere utgave av racing-versjonen, sier Lola, -softere men ikke utvannet.  Arkitekturen,  sitteposisjonen, og det kompromissløse forholdet mellom fører og maskin er uendret.

Innvendig får du riktignok noen flak Alcantara, du får noen rom for headset og solbriller her og der, og muligheter for en liten bag. Pluss AC.

Den blå bilen er den med racing-spesifikasjoner. Den blir levert med et FIA Historisk Teknisk Pass og bruker en tidsriktig 5 liters Chevrolet V8 motor med 530 bhp og 575 Nm dreiemoment.

Den klassiske Hewland LG 600 kassen er femtrinns og hvis du skifter kjapt nok når du 100 på 2,5 sekunder (4/10 raskere enn GT-versjonen) og har en toppfart litt høyere enn landeveis-tvillingen.

Ta av motordekselet og fjern litt av komforten og vekten er nede på 860 kg.

Eric Broadley har ikke selv svingt tryllestaven over disse bilene, men lukk øynene så kan du godt innbille deg det.