Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci i Campogalliano

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

Bugatti Centodieci

180 graders Bugatti

Dette var uventet. Plutselig viser Volkswagen-eide Bugatti respekt for forgjengeren. På høy tid.

Publisert

I den moderne Bugatti-hypen, den som oppsto etter at Volkswagen av en eller annen grunn skulle bli superbilprodusent i 1998, hører du ikke mye om et veldig spennende intermesso i Italia fra 1987 til 1995.

Det er nesten så den tiden ikke eksisterte – at selve Bugatti-eventyret og all romantikken som hører med til den, fadet ut en gang på femti-tallet.

Men i det siste har det blitt litt støy rundt den midterste Bugatti-alderen. Den som ble introdusert av Romano Artioli i 1987.

Med en viss bilbakgrunn, og åpenbart mer penger enn det burde være mulig å ha etter en slik karriere og med en slik bakgrunn, satte han i gang.

Han engasjerte de beste folkene, Stanzani og Gandini på konstruksjon- på design, og en veldig bra arkitekt, Gianpaolo Benedini, til å bygge et eventyrlig fabrikkanlegg. (Underveis kjøpte han forresten opp Lotus også. Elise er oppkalt etter barnebarnet hans).

Det ligger fremdeles i Campogalliano, der motorveien fra Brennerpasset møter Autostrada del Sole fra Milano – fullstendig spøkelse. Det er bare et år siden jeg besøkte stedet og vasset gjennom forlatte IBM computere og dokumenter som strødd rundt omkring.

Men den siste tiden har det blitt litt oppmerksomhet rundt bilene derfra igjen. Merkeklubber har hatt samlinger på fabrikk-området.

Da Loris Bicocchi ble æresborger av San’Agata Bolognese tidligere i sommer for sin innsats som testfører i 40 år for alle de store merkene der nede (han har også vært mye i Ängelholm og hjulpet med å utvikle Königsegg), hadde de gamle Bugattiene en prominent plass i feiringen.

Og vi ser det på auksjonspriser, endelig begynner noen å oppfatte hva denne firehjulsdrevne 560-hesters quad-turbo V12-bilen egentlig er.

Og så dukket Romano Artioli opp på vå vårparten med en bok: Det hadde vært stille rundt ham i mange år, men med «Bugatti & Lotus thriller. La costruzione di un sogno» har han virkelig fått bilverdenen til å sette seg rett i stolen igjen.

Det kommer til å bli enda litt mer interessant når boken kommer ut på engelsk om ikke så lenge.

Men om det er denne som har fått dagens Bugatti med sjefen selv, Stephan Winkelmann, og designsjef og fantastisk motorsyklist, Achim Anscheidt til å snu seg 180 grader, aner jeg ikke, men på jålebiluken nær Pebble Beach dukket de i hvert fall opp med sin hyllest til Artiolis mesterverk EB 110.

Applausbilen hadde til og med fått navn etter den gamle, Centodieci heter den.

– Utfordringen var å ikke bli altfor opptatt av den historiske bilens utseende. Vi kunne ikke jobbe med en ren retro-bil. Oppgaven var å skape en moderne utgave av det som var den tidens form og tekniske innhold, sier Achim Anscheidt.

Han måtte jo nødvendigvis ta hensyn til alle krav til dynamisk oppførsel. Bilen er i realiteten bare et annet karosseri på toppen av W16-plattformen man finner under Chiron, så det er meningen at den skal oppføre seg – ikke bare vises frem.

– Det var mange utfordringer, fortsetter Anscheidt. – EB 110 er en veldig flat, kileformet bil, typisk for 1980-årene, og grafisk er den nesten to-dimensjonal. Å oversette dette formen inn i et nytt tusentall var svært komplisert, for å si det mildt. Vi måtte kombinere de krevende aero-termiske kravene til den underliggende Chiron-teknologien, men et helt annerledes estetisk uttrykk.

Spør du meg, syns jeg han har greid det. Den beskjedne fronten er helt EB 110, og spesielt B-stolpen, med de karakteristiske sirklene er spot on.

Heldigvis er Anscheidt en av de få som ikke skryter av Gandini når han snakker om originalen.

Jeg husker da Lars Ola Sandelien (han var kommet fra Vi Menn til KNAs Hjulspinn) og jeg besøkte Campogalliano før bilene for alvor hadde begynt å trille ut av fabrikken.

Artiolo viste oss en av Gandini-prototypene og sa «det hadde blitt en nydelig Lamborghini, men ingen Bugatti» og så dukket arkitekten, Benedini, opp. Det var han som hadde modifisert mesterens forsøk.

Jeg går ut fra at vi får se bilen i levende live på Frankfurt-utstillingen om noen uker. Akkurat den gleder jeg meg til.

10 biler skal forresten bygges, alle er allerede solgt, € 8 millioner for hver.

Powered by Labrador CMS