Ferraris nye Berlinetta

Kunne de ikke brukt store bokstaver da, i hvert fall. TDF ser da bedre ut enn tdf. Men bare så det er klart: tdf betyr tour de france, eller som løpet virkelig het: Tour de France.

Og bare så det også er klart. Vi snakker ikke om det arrangementet med ganske primitive transportinstrumenter – det er for eksempel først i disse dager at skivebremser er tillatt på tdf-velocipeder, Shimano-aksjene føyk til værs – vi snakker om det klassiske 10-dagers utholdenhets-landeveisløpet på slutten av 50-tallet som Ferrari GT Berlinetta vant fire ganger.

Stort sett med Olivier Gendebien og Lucien Bianchi ombord, selv om det var Alfonso Antonio Vicente Eduardo Angel Blas Francisco de Borja Cabeza de Vaca y Leighton, Marquis de Portago som tok den første seeren, i 1956. Året etter tok han livet av seg og mange tilskuere i Mille Miglia.

Det er altså disse tdf-triumfene Ferrari nå feirer med en gjennom-omarbeidet utgave av F12 Berlinetta.

Motoren er fremdeles fri for eksterne blåsere, og sitter fremdeles i front. Nå gir den 780 hk, det er 40 mer enn i går, og rødlinjen starter på 8.900. 705 Nm ved 6750 er også adekvat, men det spennende med denne komponenten er at den møter deg med 80 prosent av maks helt nede ved 2.500.

Det høres med andre ord eminent kjørbart ut.

Men hvis du allikevel ønsker å late som du har det veldig travelt kan Ferrari forsikre deg om at den elektroniske kassa skifter 30 prosent raskere oppover, og at den også er raskere enn før nedover. Siden aks-verdier begynner å få en viss betydning etter at Tesla har begynt å nærme seg forholdsvis kurante motorsykkelverdier, har Ferrari også kortet ned utvekslingen litt, med 6 prosent sier de.

Det betyr 7,9 til 200, i Norge kan du nå 100 på 2,9 – hvis du tar den med til Maranello kan du prøve å kjøre Fiorano på 1.21 - 2 sekunder raskere enn letthåndterlige 488 GTB, men et sekund etter LaFerrari. Det er vel ikke noe å skamme seg over.

Ganske imponerende det som skjer når du tråkker på pedalen til venstre også: 200 til full stopp på 121 meter. Bremsene, monocorps-caliperen er løftet rett fra LaFerrari.

Noen av prestasjonene kan føres tilbake til økt marktrykk og lavere vekt. Når man ser bildene er det liksom ikke tvil om at dette er en F12, men det er så mange luftåpninger og finner og aerodynamiske detaljer spredt utover det hele nå, at det er blitt en nesten helt ny bil. En ny og brattere hekk med en helt annen spoiler er blant det som gir resultater, marktrykket øker fra 123 til 230 kg ved 200 km/t.

Det er brukt masser av eksotiske materialer, hjulene er helt nye og vesentlig lettere, og interiøret et blitt spartansk-de-luxe.

Ikke noe lokk over hanskerommet for eksempel og dører som ser ut som dører, også fra innsiden. Det betyr at skalaen stopper på 1415 kg – 110 mindre enn vekten på den «vanlige».

Og for å gjøre det hele ekstra håndterbart, uten tendenser til å bite tilbake, er forhjulene blitt enda litt bredere – for å stanse et hvert forsøk på understyring. Og bak har de oppfunnet noe de kaller VSW, Virtual Short Wheelbase, som vi andre ville kalt aktiv bakhjulsstyring. (Det morsomme med dette navnet er at alle 250 Berlinettaene som vant Tour de France var l.w.b.-modeller: Long Wheel Base).

Jeg regner med at den nye bakakselen er bra. Også dette er utviklet av Ferraris kunstig-logikk-program som har vist seg veldig nyttige i alle andre sammenheng. Der styres bakhjulene avhengig av fart og rattutslag, og gjør biler ekstremt håndterbar, sier Ferrari.

Dette er en bil i begrenset opplag selvfølgelig. Og det er opplagt at Ferrari har regnet ut at de kan selge nøyaktig 800 av dem.

Hvordan jeg vet det?

Enkelt, den skal bygges i 799 eksemplarer.