1971: Fiat 127

Dante Giacosa var den type ingeniør som likte å dra hylsteret selv. Fiat 600 (ikke minst Multipla-utgaven) og 500 er typiske eksempler på hans talent der. Men da det ble snakk om 127 brøt han med alle Fiat-konvensjoner. Ikke gjorde han det selv, ikke overlot han det til Fiats styling-avdeling og ikke hentet han inn noen av de mange Torinesiske karosserihusene.

Han hentet inn en unggutt, født i 1939, sønn av en berømt billedhugger som het Manzoni, så for ikke å misbruke familienavnet kalte han seg Pio Manzù. Han jobbet mye i Tyskland, sammen med noen andre speeda unggutter som kalte seg Delta Design. De jobbet med modul-konstruksjoner lenge før noen kunne stave det, vant det som var av karosserikonkurranser (for eksempel et Austin Healey forslag for Pininfarina) og de blandet seg opp i det meste som fantes av autoritær design-utdannelse den gang.

Unge Manzu var dessuten en glimrende skribent. Enten han analyserte og kvestet nye karosserier, eller han skrev filosofisk, for eksempel om designeren som konstruktør – eller omvendt – jeg har aldri lest noen bedre design-skribent enn han. ”Bilen som system er en klar og meget intelligent beskrivelse av dagens plattform-tankegang. Og de av dere som går tilbake til Corriere della Sera for 11/9 1964 vil finne en beskrivelse, med nydelige skisser, på en by bil som predaterer neste generasjon Smart. Signert Manzù.

De gangene han var innom Torino, med skisser og modeller av den kommende for-hjulsdrevne, kompakte småbilen satt han mest hos en annen underlig designer, Aldo Sessano. Han drev noe som het Open Design, og har gjort svært meget mer for Mitsubishi enn han noensinne kommer til å få kreditt for.

Men fra Sessano stakk han innom Giacosa, kom tilbake med ryggen full av kjeft fordi han lå etter programmet, men greide alltid å sjarmere seg videre, og holdt lange foredrag om karosseriene som skulle sitte tett som buksa over rumpa på en matador. Og brukte Zagatoos karosserir på Aston Martins DB4, med double-bubble toppen, som eksempel på hva han mente.

Aldri har vi sett så tett-trukket metall heller, som da 127 kom. Hjørnene bak var fullstendig utrolige. Manzu ville ha flater som ”lignet på huden til en 12 år gammel jente sa han.

Men det opplevde han aldri å se selv. Lenge før bilen ble lansert for kundene - så hva Giacosa egentlig maste på er vanskelig å forstå - skulle han til Torino for å presentere den endelige modellen for topp-management. Akkurat den glemmer jeg ikke.

Vi var noen gamle kompiser som virkelig skulle feire ham fordi han var ferdig med sitt største prosjekt til da, og virkelig var i ferd med å finne en plass på kartet. Ingen av oss var akkurat egnet som rollemodeller for Trygg Trafikk, men Pio Manzu var verre enn de fleste av oss. 29 mai 1969 smalt han inn i en bil mellom Milano og Torino. Dante Giacosa fortalte etterpå at det var første gang han hadde presentert et prosjekt i fullstendig stillhet.

Stort bilde fra Fiat 127 brosjyre