Farvel til høy auksjonspris

For tre år siden bygde Jaguar seks nye lettvekts E-typer – en modell fra 1963 som den gang var så lite interessant at de ikke ble ferdige med den serien de hadde planlagt. Folk ville ikke ha den.

Det skal jeg si de ville nå.

Så var det historien om de ni XKSS-bilene som ikke ble bygd fordi fabrikken brant i 1957.

Denne historien handler altså om noe så utrolig at D-typen ble uselgelig, og Bill Lyons, Jaguar-sjefen, fikk en god ide. Han tok 25 av de siste uselgelige og bygde dem om til ganske hårete gatebiler.

De rakk å få ferdig 16 stykker før resten ble totalskadet i brannen. Hva var da mer naturlig enn å fortsette lettvekts-E-Type suksessen. Jovisst snakker vi håndbygd, men vi snakker også priser på 1 – 1 ½ million pund her. Noe ble garantert igjen på bunnlinjen.

Og nå er de i gang med D-Typen igjen. De fant nemlig ledige chassisnummer fra 1955. Hundre biler hadde de planlagt den gangen, det ble imidlertid bare 75.

Jeg aner ikke hvor ofte jeg har stått og beundret en D-Type. Et fullkomment mesterstykke – særlig de som var utstyrt med finne. Signert Malcolm Sayer – en genial ex-Bristol designer. Like god på aerodynamikk som vakre linjer.

Og så var jeg på Retromobile for noen dager siden og kunne beundre en flunkende ny D-type som sto på Jag/LR-standen.

Perfekt, så den ut, hele veien.

Men så kan man lure – hva gjør dette for merket?

Mytisk
Noe av det som gjør for eksempel Ferrari så mytisk eksklusiv, er jo gammelbilene deres.

Jeg er ganske kynisk der, mange av de gamle bilene ser jeg på som en fantastisk motor koblet til et tredjeklasses chassis. Vi satt på skai-seter med løse ledninger hengende og slengende under dashbordet.

I dag er de über-perfekte og selges for milliarder på auksjoner. Men det er vel ikke bilen som har slik verdi? Det er vel myten? Og den speiles selvfølgelig i de nye bilene også, og rettferdiggjør priser som gjør at det er vel ingen bilfabrikk som har bedre resultatmargin enn Ferrari.

Ekte varer
Jaguar har også kunnet sole seg i fantastiske auksjonsresultater.

2 millioner dollar for den siste XKSS som ble solgt på auksjon for eksempel. SÅ langt tilbake som i 2005, på Pebble Beach.

For ikke å snakke om D-Typen. Vinneren av Le Mans i 1956 ble solgt i Monterey i 2016 for nesten 22 millioner dollar – den gang var det rekord for en engelsk bil, og er det ennå for alt jeg vet (skjønt det er et eller annet med en Aston Martin som svever i bakholdet).

Det er klart at slike glimt inn i en Jaguar-virkelighet de færreste av oss har muligheter til å delta i, er med på å bygge en myte.

Positivt eller negativt?
Men etter at Jaguar først fortalte om sine nye XKSS, og deretter at de skulle dra i gang D-Type igjen, har det vært bråstopp i Jag-sensasjonene på auksjoner.

Den første XKSS som skulle selges i full offentlighet, auksjon på Amelia Island i fjor, var ventet å nå 13 millioner dollar. Den kom ikke en gang til auksjonen.

Og vi har sett tre D-typer som ikke nådde reservepris på de auksjonene de dukket opp på. Blant annet en som nylig hadde tilhørt Bernie Ecclestone.

Og den siste, som til og med var kjørt av Stirling Moss på Le Mans i 1954, endte 2,2 millioner dollar under reserveprisen på 12 millioner dollars.

Egentlig er det vel positivt at en del av disse oppblåste verdiene sprekker, selv om det ikke akkurat gjør disse juvelene mer tilgjengelige for «vanlige» entusiaster. Men jeg lurer på hva det gjør med metaverdiene i Jaguars merkevare.

Er det mer spektakulært at deres kunsthåndverkere klarer å reprodusere 50-tallet mesterstykker så perfekt, enn at de en gang bygde biler som nødvendigvis må oppfattes som fantastiske – fordi folk betaler så mye for dem i dag?

For alt jeg vet er alle de 25 bilene der kjølen er lagt, allerede solgt. Kundene, som åpenbart gjør et kupp en flunkende ny bil til en pris som er en tidel av legendeprisen, kan velge mellom longnose-versjonen, den som sto i Paris, og shortnose.

Og hvis du lurer på hva greia egentlig er, så er dette altså en bil som også har vunnet Le Mans tre ganger – det alene er nok til heltestatus.