Mer enn fastnøkler og løftebukker

Jeg var på min første Automechanika i 1971.

Og det var slett ikke meningen.

Det var den årlige bilutstillingen i Frankfurt jeg skulle på, men den ble avlyst.

Bilindustrien hadde det tungt og fant ut at 100 millioner Deutsche Mark var mer enn de hadde råd til å bruke på en paradepresentasjon.

Frankfurter Messe bråsnudde seg, gikk til bensinforhandlerne og noen av bilbransjens underleverandører og inviterte til en fagmesse. Den første virkelige bilbransjemessen.

Jeg lot meg ikke avlyse, jeg ville på den faste turen til Frankfurt og glemte vel å fortelle arbeidsgiveren min, Teknisk Presse het det den gangen og Moderne Transport het bladet jeg jobbet med, at forutsetningene hadde endret seg litt.

Jeg klarte å gjøre en reportasje ut av det, og det hele ble en større suksess enn arrangørene hadde fryktet, med snaue 400 utstillere og 75.000 besøkende.

Den ble gjentatt neste år også, men så kom bilene tilbake i 1973 og deretter har IAA personbil og Automechanika vekslet annethvert år. Inntil bilene forsvant til München etter Covid.

Obligatorisk

Men stebarnet Automechanika har utviklet seg til verdens største bilbransjemesse.  Den arrangeres 13 steder rundt i verden i fem verdensdeler.  Og for meg er Frankfurtavdelingen fremdeles obligatorisk.

Ikke noe annet sted lærer du bilens tekniske fremskritt å kjenne SÅ godt, men fra baksiden.

Når Bosch eller Hella eller Schäfle eller Haldex eller noen av de store eller små underleverandørene har kommet opp med en finesse som blir introdusert som et teknisk fremskritt på en ny bil, kommer de med en gang opp med et instrument og utstyr som både kan analysere detaljen, og – forhåpentlig – reparere den, hvis noe går galt.

Eller hvis en bilprodusent bygger et nytt selvbærende karosseri eller introduserer en ny forstilling må noen av de store, Beissbarth eller Hunter eller noen, lage løftebukker og hjulvinkelmålere som passer til disse nye konstruksjonene. Og de er som regel på plass med sitt nye utstyr før den aktuelle bilen har nådd forhandleren.

Det var via piratprodusenter av diagnoseutstyr jeg først lærte om hvor smart Tesla var som bare hadde en regnesentral i bilen der alle andre fremdeles har fem eller ti svarte bokser med alle kommunikasjonsproblemer det fører med seg.

(Piratprodusenter, fordi Tesla ikke likte «fremmede» servicemarked-leverandører, men det dukket allikevel opp en herlig bak-mål skog av verkstedutstyr og reservedeler til bilen.)

Nå er det ikke måleutstyr for ADAS jeg skal fortelle om i fotohistorien her. Du kommer også til å gå glipp av roboter som skanner og lakkerer store karosserisider.

Jeg har heller valgt ut noe av det som kan tenkes å engasjere en normalt bilinteressert person som mot sin ville er blitt med verkstedeieren på tur for å finne smarte rep-sett for de mest populære bilene.

Minneverdige turer

Men la meg avslutte med å si at Automechanika ikke lenger er hva det var når jeg tenker på reisen.  I neste utgave av  BIL Autofil kan du lese sutringen min over at det begynner å bli langt mellom de gode transeuropeiske bilturene.

Jeg kan bruke mange kvelder på å fortelle om de mest minneverdige turene. Som den sammen med Gunnar «River Ikke» Ringerike, eier og genial driver av Ullern Bil – verdens mest moderne karosseriverksted - da vi gikk tomme for bensin i hans Mazda med rotasjonsmotor. Tre mil kjørte vi på en god Genever for å komme til en bensinstasjon, bilen luktet av einebær resten av sitt liv.

Eller de få gangene det ble fly. Da var siste halvpart av SAS-flyet okkupert av hele salgskorpset til Sørensen og Balchen. 

Det var barka folk – de satt klar med fyrstikkesken i hånden og siggen i kjeften og så snart røykforbudt-skiltet slukket smalt det i 24 flammer der bak og det aller meste av kabinen ble tåkelagt og  umulig å orientere seg i. Hvordan flydamene allikevel klarte å finne frem for å servere dem er fremdeles et uoppklart mysterium – men det ble de, skal jeg love.

Kanskje de gikk etter lukta?

Barnebarna vil ikke tro meg.