Sjarmerende Porsche

Ferdinand Porsche er i ferd å bli en myte, nesten på nivå med Enzo Ferrari.

Bilene hans også.

Og familien hans, først og fremst representert med superaktive Volkswagen-über, Ferdinand Piëch, begynner også å opparbeide seg et visst renommé. Hjertevarm, koselig og sjarmerende er liksom ikke førstevalget.

Men så: Jeg har så vidt skrevet om dette museet før. Det tredje Porsche-museet, som faktisk konsentrerer seg om Porsche før Porsche. Den gange han var aktiv i Østerrike, som ansatt konstruktør, og bygde mesterstykker for Lohner, Austro Daimler og Steyr.

Ikke akkurat like glamorøst som det som fulgte etterpå, kanskje, men dette museet kan fort overbevise deg om noe helt annet.

Jeg skal ikke dra den tidlige Porsche-karrieren her, det er nok å si at den var bemerkelsesverdig og at han føyde seg pent inn i rekken av sentral-europeiske genier – der Hans Ledwinka, Tatra-konstruktøren – er nummer en. For meg i hvert fall.

Kreativt oppkomme
Bare ti år etter at han hadde bygget en hybrid for Lohner bygde Ferdinand Porsche skikkelige Sportsvogner som han vant Prinz Heinrich-konkurransene med. Med seg selv bak rattet.

Og han bygget små, lette sportsvogner, Sascha, som gjorde sterkt inntrykk på Targa Florio-miljøet. Han konstruerte V12-motorer for krigsfly og han bygde de første antydninger av Volkswagen hos Steyr – han boblet av skapermessig overskudd.

Av alle barnebarna hans er vel Ernst Piëch den mildeste. Diskret, tilbaketrukken, han slo seg ned i England der han er en av øyas største vinprodusenter – og den vinen er slett ikke dårlig. Og en stor samler av bestefars biler fra Østerrike-tiden. Med en hoff-restaurator i Østerrike som heter Egon Zweimüller.

Velrestaurert
Se på noen av disse bildene, og du forstår hva jeg mener med folk som restaurer nennsomt. Her er det ikke snakk om flash, disse bilene har levd et liv og fremstår omtrent like gjennomførte som et par kvalitetssko som har vært brukt, og pusset, i femti år.

I fjor fant Ernst Piëch passende lokaler i nærheten av Salzburg, ganske neddempede de også, og i omgivelser langt fra neon og tivoli.

Alle bilene er glimrende utstyrt med audio-visuelle presentasjoner, du får med andre ord alt du ønsker, eller dersom du bare vil rusle rundt og nyte, så finnes det nesten ikke noe bedre sted.

Og det at temaet er såpass begrenset, gjør det ekstra interessant, for her kan du følge et veldig konsentrert segment av en, egentlig, enorm historie. Bare se hvordan logoen til Austro-Daimler, eller kjølerfiguren, utviklet seg.

Men allikevel hadde høydepunktet preg av tivoli.

Kjøresimulator
Museet hadde fått fremstilt en fantastisk kjøresimulator, med skjerm i svart-hvitt og bilder fra en eldgammel bane med doseringer.

Hele simulatoren var modellert på en Prinz Heinrich bil, her måtte du dobbeltclutche, girstang og håndbrems lå utenfor karosseriet, og du kunne provosere frem de mest imponerende skrapelyder i girkassen dersom du ikke synkroniserte clutch-ut-inn-ut-inn helt perfekt mot turtallet.

Den alene var verdt alle inngangspengene.

En original Boble og noen Porsche-traktorer var bare ekstra bonus. Kjernen var den delen av Porsche-virksomhet som nesten ikke er kjent lenger. Selv Porsche (fabrikken, mytebyggeren, resten av familien) virker nesten som de helst vil glemme bort messingperioden.

Takket være Ernst Piëch blir vi minnet om en annen form for storhet.

PS!
Karl Ludvigsen, en av de mest eminente motorjournalister som finnes, er i ferd med å skrive en ny Porsche-bok. Den skal hete Professor Porsches Wars.

Ludvigsen pleier ikke hoppe over detaljer – det kan jo fort hende denne boken kan bli litt ugly for alle de som bare ønsker å presentere smørsiden av gamle Ferdinand. Ernst, derimot, er jeg sikker på vil applaudere all ny kunnskap om en fjern bestefar. Nesten uansett.

PS enda en gang!
Du vil kanskje se, helt på slutten av bildestripen, et merkelig hus som ser ut som en oppblåst bil. Jeg syns det var morsomt. Ser du det er du bare fem-seks kilometer unna museet.