DDR-biler i fangenskap

Usedom er en langstrakt øy – det mangler 20 meter eller noe sånt på at den er fastlandsforbundet – helt på toppen av Tyskland. Det er der grensen mellom Polen, Tyskland og Østersjøen finnes – vi snakker med andre ord hardcore ex-Øst-Tyskland.

De av dere som har litt interesse for krigshistorie vet også at på Usedom finner man Peenemünde – tyskernes senter for rakettforsking, der de blant annet utviklet V2-raketten som plaget London og Amsterdam ganske mye, men som garantert var til større plage for alle «kontraktsarbeidere» som var der.

Det er blitt et fascinerende museum, og alle dere bilfolk som tror at Volkswagen og Wolfsburg var en storsatsing, burde studere Peenemünde, og alt det representerte litt nøyere.

For meg er selvfølgelig toppen en vindtunnel med Mach 4,4-fart allerede i 1937/38. Verdt et besøk (og du får noen bilder derfra på slutten av denne saken – for det er et annet museum vi egentlig skal snakke om).

Bortgjemt
DDR-Museum heter det, ligger like ved en landsby som heter Dargen – og det er slett ikke sikkert du finner noen av delene ved hjelp av GPS. Men ikke gi opp, dette er verdt et besøk.

Navnet på museet er greit nok – for her finnes det en rekke minner fra Den Tyske Demokratiske Republikk.

Det er store rom stapp fulle av bruksgjenstander fra DDR-tiden – de står der på hyller fra gulv til tak. Alt fra leketøy via kjøkkenredskaper til kontorutstyr og lettere produksjonsverktøy.

Museet ble grunnlagt i 1995 – det var åpenbart så kort tid etter gjenforeningen at alt det gamle stoffet fremdeles fantes.

Usminket
Det virker i hvert fall som om her har de tatt i mot alt de kunne få tak i – og det var så mye og tok så mye tid at det var umulig å få restaurert noe, eller fikset på ting – eller, for ikke å snakke om, restaurere greiene.

Her står de «dans son juice» som det heter på fransk. I originalstand som den gang de ble brukt. Eller kanskje – i originalstand som like etter at de brøt sammen.

Og så er det alt som triller da.

For det gjelder i hvert fall bilene. Det er mengder, da jeg kom til 150 ga jeg opp å telle. Parkert tettere enn hos en hogger, og ikke alltid med noe åpenbart tema i bakhånd.

At den pedagogiske biten er fraværende gjør ingen ting. Her skal man bare gå rundt å kose seg. Og enten peke med en slags «huskeru»-finger eller oje seg over hvor mye man egentlig ikke visste.

Hummer og kanari
De bildene du ser her bærer preg av forholdene. Lite lys, lite plass å bevege seg på, og ikke alltid de mest fullstendige informasjonene om objektet – kan man si.

Jeg håper ikke Bjørn Monsbakken blir fornærmet når jeg sier at dette minte meg litt om hans fabelaktige samling på Ådalsbruk. Her er akkurat det samme sjarmerende virvaret, det samme overdådige utvalget av rariteter, og den samme følelsen av at her er det åpenbart folk som hater å hive.

Og her er det også muligheter til å gå på oppdagelsesreise på utsiden og finne nye merkverdigheter bak hushjørner eller under noe kratt.

De påstår det er 1500 kvadratmeter under tak på DDR-museet – og da skal jeg si at ikke mye er sløst bort på ganger eller annen plass til å bevege seg på. Her står attraksjonene tett.

Men det spiller ingen rolle – der kunne jeg gladelig brukt hele dagen.

Vi har faktisk to like underlige samlinger i bakhånd før vi har avsluttet denne kompakte Østersjøkyst-turen.

Senere skal dere få være med til en gammel trikkestall i Polen, der de faktisk også hadde laget en nydelig katalog. Snakk om kontraster.