Objects in the rear view mirror may appear closer than they are med Meat Loaf

Men da jeg satte på Dashboard Light igjen, gikk det opp for meg at den riktignok er den nydeligste kjærlighetshistorien på denne siden av Jokkes Sommersang, var det var jo mye mer enn et stykke musikk. Det var en hel opera i tre deler.

De av dere som ikke har peiling bør prøve å finne den. Del en handler om praktfull ungdomsgymnastikk i et baksete, som avslutter med at hun starter Del To med "Stop right there".

Annen akt heter da også Let Me Sleep On It hvilket hun gjør til Akt tre kommer, Praying For The End of Time heter den – og selv om den slutter lykkelig er jeg ikke sikker på at den slutter i baksetet på en bil.

Derfor går vi heller for Rear View Mirror – en tekst du kanskje har sett i sidespeilet på enkelte bilmodeller som også selges i USA. Der må de nemlig ha advarsler for alt mulig, og dersom et bakspeil har en liten optisk uregelmessighet slik at man får med et større totalbilde, må denne advarselen står der. Så først må du lese teksten, deretter får du se etter objektene. Høres ikke særlig sikkert ut.

Og så setter jeg på den og finner ut den også er et tre-delt, ganske pompøst verk, som i realiteten handler om en ganske trist barndom og for sikker hets skyld dukket den opp på et album som het Bat out of Hell II (undetittel: Back in Hell) som også er del av en triologi Bat out of Hell I, II og III. (den siste kom i fjor).

Men så oppdager jeg at Rear View Mirror inneholder deler av Paradise, akkurat som den som kommer etter, ”Wasted Youth og dermed kan jeg slå fast at Bat out of Hell II inneholder det meste og det beste av den Wagner-rocken Jim Steinman har skrevet og Meat Loaf har gjort, med antydninger til bilreferanser.

VIDEO:

Video finner du her: http://www.youtube.com/watch?v=37GrbCUvZEM

Danke, Liebe Gute Fee med Reinhard Mey

Jeg vet ikke om noen av dere der ute er gamle nok til å huske Ole Paus komme med daglige kommentarer i form av gammeldagse nidviser, til dagsaktuelle hendelser? Noe liknende har vi her.

Det har vært ganske godt publisert i det siste at tyske Volkswagen har et lite problem med en historie om smøring av fagforeningsfolk og andre som kan tenkes å ha innflytelse på driften av Europas største bilfabrikk.

Reinhard Mey er en tysk variete&vise-veteran. Ikke akkurat min greie det heller, men når han gjør kommentarer som dette, må jeg høre etter og samtidig oppdager jeg da at mannen har 60 skiver og mer enn 500 viser bak seg, utrolig mange av dem kommenterer saker som ellers ville endt opp i avisartikler.

Dessuten har han en rekke kultiverte tyske og franske visetekster på samvittigheten. En slags mannlig (og fremdeles levende) Hildegard Knef?

I denne sangen er det først og fremst konsernets ex-personalsjef, Peter Hartz, som nå står for retten på grunn av denne korrupsjons- og smøringshistorien, som får gjennomgå av Reinhard Mey.

Det han takker sin Gode Fe for, var at han ble sittende på sin breie bak og ikke ble fristet til å bli personalsjef i Volkswagen, for ellers hadde han ”Gud forby- blitt medlem av Styret i Wolfsburg, og vært en nær bekjent av alle horene i alle boblebadene, som den omstendelige frieren med spanderingsrekordene…”

Ganske giftig hele veien. Men det jeg er virkelig spent på er den neste sangen han lager når konsernets mektige gudfar og sterke Porsche-arving, Ferdinand Piëch, også blir hentet frem som vitne og kanskje involvert. Ikke kom og si at slikt innhold ikke er bilrelevant!

VIDEO:

Her synger en ung Mey om diplomatjakt: http://www.youtube.com/watch?v=q2-h46TFeN0