Til Monte Carlo i bestefars hjulspor

Anledningen var årets Rallye Monte Carlo Historique, der det kjøres på ”gamlemåten med start fra forskjellige europeiske byer med Monte Carlo som felles mål. I dag er det ”ekte Rallye Monte Carlo begrenset til alpene og har på flere måter blitt et rally blant mange i rally-VM, selv om vekslende værforhold fortsatt gjør løpet mer utfordrende enn gjennomsnittet.

Men på Malling og Fadums tid var Rallye Monte Carlo det uten sammenligning gjeveste rallyet i datidens Europamesterskap. En skikkelig maratonøvelse med transport- og fartsetapper om hverandre i flere sammenhengende døgn. Sove måtte man hovedsakelig gjøre i bilen og på skift, for i 1950-åra snakket man om første- og andrekjører og ikke førstefører og kartleser.

Hjelmer fantes selvsagt, men ble sjelden benyttet i rallies. Ytterst få biler var utstyrt med sikkerhetsbelter, og sikkerhetsbur hadde ennå ikke blitt oppfunnet. Hatt, skjerf og trenchcoat var vanlig kjøreantrekk, og dersom det smalt var sjåføren prisgitt å holde seg fast i rattet. Den som satt i passasjersetet hadde av og til et håndtak, men som oftest ikke. Man kunne bli kastet ut av bilen, særlig gjaldt det modeller som hadde bakhengslede dører. Og havnet man på taket hendte det at de populære klubbnålene i hattelinningen satt fast i skallen etterpå.

Mens starten i Oslo ved 50 års-markeringen fant sted i få minusgrader, foregikk starten i 1955 i sprengkulde. Også dette løpet var for så vidt et jubileum, det var det 25. Rallye Monte Carlo i rekken. Og værgudende ble ikke mildere stemt - allerede i Danmark ble deltakerne møtt av snømengder så overveldende at trafikken ble lammet. Veiene i Tyskland og Nederland var ren hålke, og piggdekk var ennå i sin barndom – selv i rally foretrakk mange å bruke kjettinger. Ankomsten til Paris fant sted i tett morgenrush, og så fort de var ute av byen igjen ble de det foretatt omdirigeringer på grunn av flom. Likevel måtte mange kjøre i vann opp til gulvet. Virkelig fart i sakene ble det først på de fem siste etappene fra Gap, der tidskravene var så stramme at ikke ett lag unngikk straffeprikker.

Det norske laget kom seg gjennom etappene med en tredjeplass i sammendraget, og beholdt plasseringen gjennom akselerasjons- og bremseøvelsene i Monte Carlo selv om bremsene var Sunbeamens svake punkt. Så fulgte et 325 km langt pålitelighetsløp i fjellene nord for byen. Her krasjet den ledende Citroënen og DKWen på andreplass ble hemmet av en mindre avkjørsel. Malling og Fadum kom seg gjennom øvelsen uten prikker selv om motoren gikk kun på 3 sylindre mot slutten.

De 20 beste i sammendraget skulle som avsluttende prøve kjøre fem runder gjennom Formel 1- ruta i Monaco. Med kun en mann i bilen. Gunnar Fadum, som for øvrig drev Kristiania Kneippbrødfabrikk, fikk jobben. Det var en tvilsom fornøyelse, for viftereima hadde røket og det var forbudt å skru på bilene mellom etappene. Fadum måtte altså få skiftet den under selve løpet. Riktignok ledet nordmennene sammendraget med ganske god margin, men reima så ut til å ødelegge det hele. Den første runden måtte gjennomføres med minst 50 km/t t snitt. Fadum greide det, stoppet bilen i andre runde, skiftet reim på rekordtid og kjørte mer på to enn på fire hjul i de fire resterende rundene.

Etter å ha mottatt pokaler og håndtrykk fra Fyrst Rainier under tonene fra ”Ja, vi elsker kunne Malling og Fadum reise hjem med 1,2 millioner francs på deling for å møte sin nye stjernestatus i det norske folk, fete avisoverskrifter og omtaler som prøvde å overgå hverandre i superlativer om nordmennenes innsats og seierens betydning for Norge. Prestasjonen ble bl.a. sammenlignet med resultatene til Hjallis under OL i Oslo tre år tidligere. Og i Storbritannia hyllet avisene den ”engelske seieren grunnet bilens fabrikat. ”Jeg hadde bare den nødvendige flaksen”, bedyret den beskjedene bakerisjefen i alle år senere.

”Hva som er mindre kjent”, sier Harald Fadum, ”er at far ledet Rallye Monte Carlo også i 1956. Men det endte i fjellveggen, Sunbeamens bremser hadde nemlig ikke blitt noe bedre. Far fortalte meg at han ikke kunne huske det påfølgende døgnet, han hadde prøvd så hardt å få bilen kjørbar igjen og da han ikke greide det svartnet det for ham.”

Dagens to generasjoner Fadum tar det mer piano på turen. De stiller nemlig utenfor konkurranse i årets Rallye Monte Carlo Historique. For selv dagens ”veteranbilløype kan bli litt for krevende for Sunbeamen. Dessuten har det ingen hensikt å utsette et klenodium som dette, familiært som nasjonalt, for unødig risiko. Vi formoder at både bil og mannskap uansett vil få all den oppmerksomhet de kan ønske seg når de ankommer Monte Carlo om noen dager. Det har de fortjent.