Kinesere på rekke og rad

I 1971 sa den tyske bilindustrien nei til en ny bilutstilling i Frankfurt. Vanskelige tider – de måtte spare.

Messe Frankfurt, arrangøren, reagerte fort, fikk med seg et par fastnøkler og en løftebukk eller tre og arrangerte den første Automechanika i september det året.

400 utstillere og 75.000 besøkende! Så stor suksess at man gjentok det neste år, og så ble det bilutstilling og servicemarkedsutstilling hvert annet år helt frem til Covid.

I dag er bilutstillingen flyttet til München og Automechanika er blitt en av verdens største messer overhodet, med lisensforestillinger på 14 forskjellige markeder over hele verden. Og da skulle man kanskje tro at det ikke var nødvendig å vanne ut fagmessen med ganske irrelevante detaljer.

Nye grep

Vi kjenner jo til det – når oppslutningen rundt en utstilling er litt laber, er det alltid noen selgere av leksikon eller spekemat som kan fylle ut noen tomme hull.

Automechanika har grepet til noe liknende, blant annet ved å invitere et antall – utvalget virker ganske tilfeldig – kinesiske bilprodusenter til å parkere noen produksjonsbiler oppe i en ellers ledig hall.

Det er ikke lett å forstå hva produsentene ville med dette – bortsett, kanskje, fra Geely som kombinerte det med en pan-europeisk prøvekjøringsrunde. Og BYD – det vet vi jo – de er overalt der det er mulig å være. De SKAL bli store.

De fleste hadde ikke gjort annet enn å engasjere noen studenter som verter på de forskjellige standene, men Avatr (hvor finner de slike navn?) – et undermerke av Changan – hadde en stand som ikke hadde hatt noe å skamme seg over på en av de store tradisjonelle messene.

Gammel kjenning

Zeekr viste flere av sine, og for første gang i Europa, MPV’en MIX som jeg har beundret på Bilnorge.no før. Jeg ser ingen grunn til å beundre den mindre nå som jeg har tatt på den. Nå MÅ da dette Gøteborg-merket snart slutte med rotet, og finne veien til Norge.

Dessuten må jeg si at den lille Hongqi, jeg tror den het EH7, også imponerte.

Men dette var ikke en slik presentasjon hvor jeg kunne studere detaljene, det var nesten ikke slik at jeg oppfattet hva modellene het en gang.

Denne gangen følte jeg mye større forpliktelser overfor lakkbokser og måleutstyr for driftsbatterier enn for noen tilfeldige kinesiske biler.

Men noen bilder ble det da tid til, og noen forsøk på å identifisere disse bildene. Og så har noe av overfloden rent over i uidentifisert tilstand – vi får se hva dere finner ut om de bildene som ikke er navnet, da.