Nye utfordringer

Halve vitsen med det kjempearrangementet Michelin har oppkalt etter den godslige maskotten sin, er at produsentene skal ta med eksempler på sine kjøretøy med alternative (ikke-fossil-forbrennende) drivlinjer, og at vi – i går og i dag journalistene, de neste dagene, den gemene hop – skal få prøve hvordan det virker.

Det er ti-tolv firmaer her med elektriske sykler. Sykler i alle fasonger, med canvas-karosseri, med varekasse foran, sykler du ligger på når du trår, sykler du tar fra hverandre og putter i lommene, hvis de er litt store, og sykler som bare er sykler.

Vi har sågar en sykkel her som egentlig kan virke som en trehjuls bil. Twike heter den, ikke helt ukjent i Norge heller, men den er utstyrt med det produsenten fikst kaller en Fitness Trainer – nemlig et sett pedaler, helt nødvendig for å komme hjem med denne farkosten.

Felles for dem alle er altså at de bærer med seg et lite batteri og at det er en el-motor i navet i en eller annen ende. Typisk er at de lades fra vanlig husholdningsstrøm, eller fra 12 Volt fra bilen din som forsyner en motor på langt under en kW, og som kanskje ligger i forhjulet.

Ladingen tar ikke mye tid. På en av syklene i Berlin tar det faktisk ingen tid i det hele tatt, for den trekker med seg en tilhenger med solceller, så ekvipasjen produserer sin egen strøm. Og den strømmen du får plass til, er kanskje med på å hjelpe deg frem de nesten 40 kilometerne.

For jeg husker jo da jeg forsøkte noe sånt for et år eller to siden. Det jeg merket, var at det nesten ikke fantes bakker lenger, og de som var der, var ekstremt greie å ha med å gjøre.

Men her, på flyplassen i Berlin, er det ikke mange bakker du trenger hjelp til, nei. Så hva skjer da når motorjournalistene skal tøffe seg?

Jo – de får opp maksimal hastighet med kombinasjonen av strøm og pedaler.

Og jeg skal si at når disse gærningene kommer lyløst bakfra, og egentlig ikke har kontroll på de to smale hjulene, og det hele skjer både lydløst og minst dobbelt så fort som en vanlig sykkel vanligvis beveger seg, ble mitt (som regel undertrykte) syn på syklister enda et hakk mer negativt.

Tre ganger skvatt jeg unna – for disse folkene kom fort.

Og samtidig forteller arrangementet oss at nå er vi inne i et tiår der vi skal ta trafikksikkerhet på alvor. Med en rekke konferanser og tiltak. På samme bane hvor disse skumle redskapene slippes løs, fullstendig ukontrollert.

Så egentlig skulle jeg jo ikke gjøre det jeg allikevel skal gjøre nå. For egentlig hater jeg syklister og ser på den elektrifiserte generasjonen som enda mer morderiske enn de som bare svetter.

For alle disse produsentene av sykler med grønn øko-profil, har med seg et utrolig antall av dem hit til Berlin. Så helt uoffisielt skal vi nå ut med et dusin av dem og gjøre en pub-til-pub, eller kanskje heller klubb-til-klubb runde med strøm både til lykten og til hjulene.

Berlin er om mulig enda flatere enn København, så full lading burde kunne rekke til ganske mange stoppesteder.

Sykkelen med de egne solcellene lot vi bli igjen hjemme, noe sa oss at den ville vært kontraproduktiv i sammenhengen, men ellers er feltet spredt på ganske mange typer – og da tenker jeg ikke først og fremst på syklene.

Kanskje jeg ser annerledes på dagens opplevelser når jeg selv har praktisert de samme øvelsene i full offentlighet? Kanskje jeg faktisk kommer til, om ikke å like, så i hvert fall å forstå syklister etter dette.