Drøm i vei

Det må være gøy å være bildesigner i et selskap med lange røtter bakover, og få lov til å bli inspirert av noen av de gamle skattene.

Og dersom de blir inspirert nok, bygger de opp hele drømmen slik at vi andre også kan få del i den.

Det er akkurat det som har skjedd i den rike Heritage-delen til Fiat-hjørnet av det enorme Stellantis-konsernet.

Der har man sett seg tilbake og fått øye på Abarths 1000 Sport Prototipo – nå er vi lenge før Abarth ble en del av Fiat.

Derimot jobbet de litt sammen med Alfa Romeo – som heller ikke var blitt en del av Fiat den gangen. Sammen fant de to ut at de skulle bygge en konkurransebil som skulle hevde seg i mindre slagvolum-klasser enn der Alfa Romeo herjet.

Abarths størrelser var som regel under 1000 kubikk.

Det ble først en lukket 1000 coupé med fantastisk karosseri fra Bertone. Den ble ikke gjentatt, men ga mersmak så Abarth ansatte like godt Mario Colucci som teknisk sjef. Han hadde jobbet hos Alfa og var mannen bak coupeen.

Da er vi kommet til 1966 og over et nydelig rørgitter-chassis, med Abarths 1000 ccm twin cam motor – avledet av Fiat 600-D motoren, la de på et åpent karosseri hvis eneste formål var å være så lett som mulig, ha så lite frontareal som mulig og beskytte føreren mot det verste.

Etter hvert fikk den først en 1300 motor som så vokste til to liter. Mellom 1966 og 1971 trengte du ganske mange hender for å telle opp alle klasseseirene i krevende løp som Nürburgring, Mugello, Monza, og Targa Florio – for ikke å snakke om alle bakkeløpene over hele Europa.

Faktisk, forteller Fiat Heritage, har Centro Stile lekt med tanker om å gjenoppfriske dette ikonet helt siden 2009. Men nå er den blitt virkelighet.

Dagens designere har tatt utgangspunkt i kompakt, skrapa, spennende profil og linjer som øyet fester seg ved. Der lav vekt, derfor, selvfølgelig og nødvendigvis, må gi et interessant hestekrefter/kilo forhold.

Nå påstår Fiat at de har brukt moderne simuleringsteknikk for å gjøre karosseriet mye mer aerodynamisk enn det gamle – uten at det har gått ut over den opprinnelige briefen. De påstår også at de har bearbeidet ergonomien – for å gi føreren bedre kontroll over foretaket.

Det høres nesten ut som de har tenkt å bygge en serie av den.

Hvorfor ikke, forresten – som ren banebil.

For bilen går den. Den er bygget som en brukbar sport-prototype med en 1742 kubikk turbomotor der bak. Med inntil 240 hester.

Ikke noe om mål eller vekt, men det viser seg at de også har byttet ut rørgitteret med en sentral plattform i karbon og aluminium, med et avansert parallellogram for forhjulene og en lett modifisert McPherson for de uavhengige bakhjulene.

Så det som egentlig er igjen av utgangspunktet er bare drømmen om å bygge noe kompakt og åpent og rødt som ser ut som det mener alvor – og vel så det.

Ingen grunn til å klage over dette resultatet, selv om det bare forblir en drøm.