Gumpert blant stjernene

De som har fulgt oss en stund vil vite at gamle Gumpert er blant favorittene våre.

Etter at jeg møtte dem på Geneveutstillingen i 2006, første gang de viste seg frem, dro jeg rett til anlegget de hadde i en sliten by i gamle Øst-Tyskland og hadde en av de mer spennende superbil-opplevelsene i mitt liv.

Så har det gåttt opp og ned med dem, veldig ned da de var på konkursens rand, litt mindre ned da de viste forsøket på en to-liter for to år siden (i fjor var de verken i Genève eller i Frankfurt), men i år slo de virkelig til.

Selv om dette skulle vise seg å være den siste krampa var den nye bilen de viste et skikkelig symbol på «med flagget til topps».

Men hverken de positive smilene på standen, den nydelige finishen på den gamle Gumpert-modellen som ble stilt ut, eller utførelsen og spesifikasjonene på den nye – den som nå hete Arrow – tydet på at dette var i ferd med å gå mot slutten. Tvert i mot, alt tydet på en ny start.

Roland Gumpert er fremdeles sjefen, men det er nye investorer inne i bildet. Det er vel de som har skapt muligheter for den nye modellen – gul og hai-aktig der den sto.

Man kan nesten ikke tenke seg en større kontrast mot gamle Gumpert som sto ved siden av. Den så mektig ut på en helt annen måte. Rund og fin og så ut som den var tegnet med passer hele veien.

Ikke noe galt med spesifikasjonene der allikevel, 789 hester fra en 4,2 liters twin turbo V8 med hilsen fra Ingolstadt. Og dessuten eksklusiv. Denne, i den «Nürburgring»-versjonen vi så den i, skal bare bygges i seks eksemplarer.

Når det gjelder Arrow ble det sagt at den skal bygges i inntil 100 eksemplarer – hver eneste bygget rundt kundens mål og etter hans spesielle ønsker.

I motsetning til Apollo hadde den et virkelig moderne superbilpreg, med knivskarpe knekk og folder og åpninger og rare vinkler over det hele. Og den snuten, med de frontsplitterne ser ut som den ikke bare flytter luften dit den bør være når den fyker forbi, den ser ut som den er så skarp at den splitter molekyler.

Og når man ser på de skikkelige skjørtene og luftinntakene og den massive vingen der bak kan man godt begynne å tro på påstanden om at denne vil produsere høyere marktrykk enn noen av de andre hyperbilene der ute.

Den har selvfølgelig alt den skal ha i retning av launch control og AP Racing-logo på bremsene og Bosch ABS og 7-trinns under rattet og to digre turboladere på toppen av en 4 liters Audi v-åtter. Den mangler 15 hk på å komme over 1000, «men hvis det er et problem skal vi lett finne dem».

For prestasjonene er det nok ikke noe krav, men det er jo alltid morsomt å kunne sin «litt over 1000, tror jeg» - regner jeg med.

Men det du kan si er godt under tre til 100. 8,8 til to. Og 360 km/t på topp. Dessuten, står det, har den et lavere forbruk enn Apolloen. Uten at det er av så stor interesse at det er oppgitt heller.

At denne også hadde dører festet i taket er nok en hilsen til Apollo-modellen. At den veier «bare» 1300 kg tyder på smart bruk av moderne materialer.

For liten er den ikke – selv om de eneste harde fakta jeg kan slå i bordet med på det området er at hjulene er 20 tommere foran og 21 bak og at høyden over fartsdumpene kan justeres fra 40 til 120 millimeter.