Transport i Frankfurt

Det er tyske Automobilwoche som har regnet ut minimum spasertur dersom man ønsker å få med seg alt på IAA.

Det betyr også minst fem timer – under forutsetning at man ikke stopper opp for å glane, prate, fotografere, få inntrykk, gi inntrykk, ete en pølse, ringe hjem – eller hva ellers det er man foretar seg på en slik tur.

Derfor – blant annet – er jeg veldig imponert av kolleger som klarer å gjøre dette unna på en dag, og attpåtil klare å oppdage nok på den dagen til å kunne pontifikere at det ikke fantes noe særlig nytt der.

Men det er ikke det dette skulle handle om. Frankfurt-messen består av en rekke haller, ofte med stor avstand mellom.

Riktignok er de forbundet med rullende fortau, men da må du opp i annen etasje, og siden få av hallene hadde utstillere i annen også, i år, var det like greit å holde seg på bakken.

Der trillet en evig strøm av biler. Riktignok en og annen S-klasse, men de fleste var hybride – eller el-drevne.

Første gang noen hadde sett 10 BMW i3 i trafikk samtidig, og for mange var det første gang journalister hadde sittet inni en. (Påfallende mange som snublet i den høye kanten under dørene, og påfallende at BMW kun brukte biler med top-end interiøret med bøyd, lyst tre og ikke det triste sort-på-sort wanna-be skinn interiøret).

Poenget mitt er at oppi all denne rensligheten og det politisk korrekte viste Mini en herlig kjøss-meg-bak innstilling.

De hadde funnet frem noen gamle, originale, Minier, med stinkende motorer (de har ikke møtt en katalysator så lengde de har levd og savner blyet alvorlig), og med skikkelig rykk i transmisjonen. Sågar med høyre-ratt.

Så hadde de tatt ut passasjersetet foran, slik at i hvert fall den ene journalisten bak virkelig kunne strekke ut beina.

Spesielt enkelt var det allikevel ikke å komme ut eller inn av dem – men jeg kan forsikre, køen etter å ta del i denne transporten var mye lenger enn køen for å erobre noen av de andre skyss-mulighetene.