Zagatos Gallardo

Mai ’95. Eller???

Er det da rart at jeg fikk automatiske sommerassosiasjoner da Stephan Schwarz fortalte meg at hans one-off Lamborghini het 5 – 95.

Han var hos Nissan i evigheter, hans siste jobb der var den første Qashqai, men så var åpenbart nok nåkk. Jeg har kjent ham fra han fikk eksamenspapirene fra den europeiske filialen av Art Center i 1989, og så med en viss interesse hvordan han begynte å jobbe som freelance etter å ha ledet Nissan Design Europe i mange år.

Men det ble ganske fort tydelig at det var biler som gjaldt, og plutselig, halvannet år siden omtrent, dukket han opp som designsjef hos Zagato.

At Zagato har overlevd strider mot alle tyngdelover, men nå driver de kortserieproduksjoner, og konseptmodeller, og er på vei inn i livsstil-produkter og er fremdeles et familieselskap.

Sveitsisk samler

Og det var mer enn nok den, forteller han, men så kom den sveitsiske samleren Albert Spiess (han hadde en av de aller eldste Lamborghiniene her på Villa d’Este i fjor) og hadde med seg sin Gallardo. Den ville han gjerne gjøre til noe helt annet, fikk Zagato og Schwarz beskjed om.

Nå sto den på plass, nede ved Comosjøens vakre bredder – den var blitt ferdig kvelden før.

Og jeg tror Stefan Schwarz var dagens stolteste mann. «Tror du denne kunne ha stått her med Lamborghini-logoen på fronten, og navnet bak, og oksen på plass i alle hjulsentrene, dersom denne ikke var godkjent. Den har vært godkjent hele veien fra toppene i Volkswagen, via Walter de Silva, gruppens designsjef, og så var den hos Stephan Winkelmann, Lamborghinisjefen, og til og med Filippo Perini, Lamborghinis residente designsjef ga tommel-opp», fortalte en stolt Stephane Schwarz.

Stram nok?

Men jeg fikk et lite problem da de spurte hva jeg synes. Juryen er vel egentlig ikke tilbake ennå, dette kommer til å ta noen dager, men umiddelbart har jeg en følelse av at jeg i hvert fall synes den skulle vært strammere bak.

Jeg har alltid sett på Zagatos beste karosserier som noe som er trukket like stramt rundt fører og passasjer som buksa rundt rumpa på en toreador. Jeg har på følelsen av at det er brukt litt overflødige stoffmengder her.

Men jeg skal ta en ny titt i morgen – så skal jeg svare.

Men det er selvfølgelig hyggelig å ha Stephane tilbake i et såpass eksostisk miljø som Milanos karosserimakerier jo representerer. Og dermed åpner det seg noen nye dører igjen.