Festskrift for nullmomsyterne

300 sider norsk elbilhistorie, nydelig presentert, svært godt skrevet, med en detaljrikdom som overgår de mest nerdete Ferrari-chassisnummerbøkene, og med en følelse av høytid over det hele, er nå utgitt av Transnova – Samferdselsdepartementets forlengede elbil-arm.

Noen vil kanskje synes det er underlig at man bruker offentlige midler til å hylle seg selv (og samtidig fortelle alle våre politikere hvor usedvanlig fremtidsrettede de var da de vedtok Klimaforliket for snart seks år siden, og dermed åpnet døren for elpersonbil-invasjonen i Norge) før det vel egentlig er helt klart om vi virkelig snakker suksess – og i så fall hva slags suksess vi snakker om.

Men slike suksessvurderinger kan vi overlate til Transportøkonomisk Institutt som, pussig nok, kom med en litt mer nøktern elbil-rapport omtrent samtidig med at «Elbil på Norsk» ble lansert.

Er man ute etter kontroversielt eller kritisk stoff, er ikke dette boken. Dette er en endeløs applaus til alle de gode krefter som har satt elbilen på kartet – og det er egentlig ganske påfallende hvor mange personer det er som «eier» den norske elbilsuksessen.

La oss bare hente ut noen fra boken: Oddmund Hammerstad, Peter N. Myhre, Knut-Erik Madsen, Erik Figenbaum, Odd Einar Dørum, Rune Haaland, Frederic Hauge (hvis sønn, etter hva som ble fortalt på lanseringsfesten, nå er verdensmester i salg av nye Teslaer), Harald Røstvik, Rune Haaland, Jan-Otto Ringdal, Henning Sjølie, Robert Kristensen, Petter Skram, Øyvind Ursin Kavåg, Jan Møller, Kronprins Haakon, Ingvar Sviggum, Thor Erik Musæus, Oddbjørn Solum, Bjørn Nenseth, Sigmund Eriksen og mange, mange andre.

Ingen kvinner?

Det er ikke min skyld.

Levende historie
Men de tre forfatterne, Arne Asphjell, Øystein Asphjell og Hans Håvard Kvisle, har hatt den store fordelen at de har kunnet skrive om levende historie, og de har vært svært flinke til å møte de som er og har vært sentrale i denne bevegelsen og til å gjengi deres historier.

Kanskje det er helt naturlig at man ikke leter etter balanse i et slikt verk, men lar det bli en endimensjonal beskrivelse av noe svært mange opplever som et eventyr.

Men det er allikevel litt trist at det eneste som virker reflektert er Vegdirektør Terje Moe Gustavsen som i forordet dels peker på at «selv om elbilindustrien uteble i Norge…» (hvorfor stilles ingen av foregangspolitikerne til veggs med spørsmål om denne manglende satsingen?) og som skriver om vår aktive politikk for nullutslippskjøretøy og kampen for klima og mot lokal forurensning i byene at:

«Elbilen vil ikke løse dette alene og må inngå i en helhetlig løsning for et transportsystem. Det må være en balanse mellom behovet for individuell transport opp mot andre løsninger for mobilitet…»

Null utslipp – null moms?
Slike synspunkt blir ikke akkurat diskutert her, nei. Ikke et ord om hvor det er blitt av elektriske varebiler (i krigen mot lokal forurensing i byene), ikke et ord om elektriske sykler eller busser og egentlig ikke et eneste ord om noe av det mest sentrale (har det i vært fall vist seg i etterkant) i norsk etterkrigs-elbilhistorie: «Nullsats merverdiavgift for nullutslippsbiler».

Jeg har ennå ikke sett noen rasjonell forklaring på hvorfor aviser, bøker og elektriske biler skal ha zero merverdiavgift. «Det Frie Ord og Elbiler – hvor er logikken?» – det kunne vært et spennende kapittel her.

Boken kan trygt kalles beklagelig ukritisk, eller lite informativ på kritiske områder.

Her er et annet eksempel: «I 2009 satte Norstart i gang en redningskampanje for de norske elbilprodusentene, med deres økonomiske støtte. Løsningen var Garantiinstituttet for elektriske kjøretøy (GIEL) som skulle finansiere arbeidskapitalen for norsk elbilproduksjon. Dette ble ikke en av historiens elbilseire".

Neivel, jeg mener ja vel.

Er det dette ettertiden skal få vite om et skikkelig industripolitisk magaplask – med mindre vi får forskere om femti år som kan gå inn i protokollene? Det er jo nå historien kunne vært fortalt.

Men se bort fra alt dette. Her har vi 50 sider spennende norsk elbilhistorie opp til Yngre Jernalder (Sigma-innsatsen i 70-årene), den som startet med de tidligste bilene rett etter forrige århundreskifte.

Altfor kort, selvfølgelig – denne avdelingen alene hadde tålt 200 sider.

Norske elbilinnsats
Vi har nesten 75 sider Think-historie, den tåler veldig godt å fortelles på nytt og avsluttes her med en gledelig nyhet (jeg visste det i hvert fall ikke) at minnene nå ivaretas av Stiftelsen Think Bilsamling på Aurskog.

Historien suppleres forresten av den mest inngående produksjonshistorien jeg har sett på denne siden av Ferrari, og går ned til detaljer som chassisnummeret på de 30 pre-serie bilene fra Think Nordic AS/Ford i 1999.

Buddy er behandlet nesten like grundig – og der er det heldigvis ingen stiftelse inne i bildet, de lever og produserer den dag i dag. Riktignok får vi ikke en chassisnummer-gjennomgang her, men vi får i hvert fall vite at for Buddy starter VIN-nummeret med Y29.

Miljøbil Grenland har også fått bred behandling, selv om de i dag – ifølge forfatterne – ligger nærmere miljøbåt enn miljøbil.

Det er ikke tvil om at når Bilens Historie i Norge skal skrives om 100 år, vil disse delene av denne boken bli like viktige kilder som Peer Gretlands «Bilens Historie» (KNA, 1951). Men om den karismatiske halleluja-stemningen vil overleve så lenge, er et helt annet spørsmål.

Historisk?
Selvfølgelig kan vi skryte på oss en elbilsuksess hvis vi måler elbilsalg pr. innbygger, eller simpelthen bare måler volumet. Det er formidabelt.

Eller? Kanskje ikke det heller?

I 1918 fantes det ca. 200 elbiler i Norge. Totalbestanden var på rundt 5.000. Elbilandelen var, med andre ord, på ca. 4 prosent. I 1925 var det registrert til sammen 254 elbiler av en totalbestand på ca. 20.000 – litt over en prosent var altså elbiler.

I dag er det usle 16.000 elbiler i Norge. Totalbestanden er på rundt 3 millioner. Dersom vi skulle skryte på oss et 1925-nivå, måtte det ha vært dobbelt så mange som det er her nå. Og for å nå 1918-nivået på 4 prosent, snakker vi 120.000 elbiler.

Da er kanskje tiden inne til å lage en ny bok om «Elbil på norsk». Kanskje litt mer balansert og litt mindre euforisk og selv-gratulerende enn dagens utgave.

Så vidt jeg forstår koster boken rett under 300 kroner, men på tross av et ISBN nummer (978-82-7704-142-1) kan du visst ikke få kjøpt den gjennom din vanlige bokhandel. Du må, tror jeg, klikke deg inn fra Transnova.no til en side som heter elbilpaanorsk.no som, viser det seg, er administrert av Norsk Elbilforening.

Underlig politikk, at man gjør alt man kan for å begrense budskapet til den innerste og mest trofaste delen av menigheten. Jeg vet om mange andre som ville hatt glede av å ta del i dette spennende, og nydelige, festskriftet.

PS. Virker jeg litt muggen? Det kan kanskje være fordi Twizyen min ikke er med i hyllesten. Det er verdens mest funky elkjøretøy og antakelig det mest storbyfunksjonelle av de elbilene som triller rundt i Oslo for tiden – og den eneste elgreia jeg vet som har tatt landeveien fra Nice til Oslo. Men, det er ikke bare derfor. Jeg har faktisk noen objektive grunner også.