Inspirert av 1925

Jeg måtte inn på bakrommet til Rolls-Royce før jeg egentlig skjønte poenget. Jeg hadde jo sett at de hadde gitt sine tre messebiler, to Phantomer - derav en drophead, og en Ghost, litt spesiell behandling.

Men hva så? Egentlig er vel ikke to biler fra denne produsenten identiske.

Men så oppdaget jeg: Over sittegruppen (det er alltid en lise å rusle innom disse trivelige folkene, her hersker det overlegen ro - og forekommer litt diskret servering) hang det dels et pompøst Scott Fitzgerald sitat (noe med at å være geni vil si å få utrettet det du er opptatt av) og dels tre typer plakater av den sorten Ikea kunne tenkes å tilby som studenthybel-dekorasjon for 30 år siden.

Men det var altså mer som lå bakom her.

Det viser seg at alle tre bilene har fargeskjema som er korrekte for Art Deco-perioden, og dersom du lurte: det er den utstillingen jeg nettopp nevnte som ga navnet til denne spesielle, litt dekadente stilen.

Videre får vi vite, fra en veldig omfattende pressemelding, at Art Deco ble på en måte er definert av Teater, av Glamour og av en stemning fylt av spenning.

«For våre skreddersøm-designere har det vært enormt inspirerende å jobbe med disse temaene», blir det slått fast.

Det er helt riktig det, mange av de detaljene vi finner på disse bilene, for ikke å snakke om håndverket og materialene, kunne vært hentet fra det beste innen Art Deco, men det er bare det at Art Deco og Rolls Royce egentlig ikke har så mye med hverandre å gjøre.

Når pressemeldingen sterkt antyder at deres karosserier fra 1920- og 30-årene hadde essensen av Art Deco i seg, så må jeg si at dette er nytt for meg.

For Barrie Down også, forresten. Han har forholdsvis nylig skrevet en forholdsvis lærd bok om Art Deco and the British Car Design, og Rolls-Royce er vel et av de bilmerkene som glimrer mest med sitt fravær.

Dessuten får vi vite at den klassiske kjølerfiguren til Rolls-Royce, «The Spirit of Ecstasy» som hun heter, var inspirasjon for en rekke glassfigurer fra 20-årene. René Laliques krystallfigurer, for eksempel, eller Marcel Bouraines nydelig grønne «Papillon» fra 1928.

Det er litt trist, syns jeg, når Rolls Royce er nødt til å rewrite kunsthistorien for å få en historie å fortelle. Akkurat som om de ikke tror bilene kan stå på egne hjul.

Dette er altså første gang på 87 år at den vendpunkt-utstillingen der fransk kubisme, tysk Bauhaus, italiensk Futurisme og russisk Konstruktivisme fikk en felles nevner, og Rolls-Royce har hatt noe med hverandre å gjøre.

(Men Citroën var med, det var under det arrangementet André Citroën kledde hele Eiffeltårnet med sitt fargeglade reklamebudskap. Kanskje ikke Art Deco, men definitvt Rock’n Roll.)

Selvfølgelig fikk jeg ikke Gilles Taylor, designsjef, med på denne argumentasjonen og Torsten Müller-Ötvös, Rolls-Royce sjefen selv, holder fast på at «disse Art Deco-inspirerte bilene står som et lysende eksempel på bredden av det vi kan tilby av spesialtilpassing, og dette forsterker vårt renomme som verdens ledende produsent av luksusartikler».

Jeg gleder meg ikke til de blir inspirert av Munch.