Uno blir veteran

Først publisert i Bil 5-2013.

Bevæpnet med over 200 roboter jobbet Fiat beinhardt med å redusere sjansene for rust ved hjelp av forhåndsbehandlet stål og en design som skulle fjerne flest mulig kjente rustfeller. Ifølge ”Den gamle redaktør”, Jon Winding-Sørensen, er ikke nødvendigvis den offisielle historien bak designen av Uno den eneste mulige:

– Riktig hva som hendte begynner å bli litt vanskelig å reprodusere i dag. Uno er oppført i Italdesigns skryteliste som en ren Italdesign-design gjort for Fiat. Men nå dukker det opp litt forvirrende historier andre steder om at designen egentlig var gjort for en liten Lancia-utgave som den gang hadde kodenummer 146, som jo senere ble produksjonsnavn på en adskillig større Alfa.

Resultatet ble imidlertid bra, og Uno ble kåret til årets bil i Europa, i tillegg til at den også fikk den samme lokale hederen i land som Irland, Jugoslavia og Norge…

Tidlig ute

Det var enkelt å se hvor sterk en Uno var. I tillegg til navnet, var modellene utstyrt med et tall som anga hvor mange hester bilen hadde. Fra starten kom Uno som 45 (903 cc), 55 (1116 cc) og 70 (1301 cc). Motorene koblet mot fire- eller femtrinns manuelle girkasser. På vanlig italiensk småbilvis var det heller ikke all verden som skilte mellom de to utstyrsnivåene; Normal og Super.

Femten ulike farger var tilgjengelig, av dem fem metallic-varianter.

Fiat var tidlig ute med noe som har blitt en ny dille på nye biler, nemlig girskiftindikator. Uno hadde i utgangspunktet lav luftmotstand, men ES-modellen (Energy Saving) hadde aerodynamiske detaljer og en optimalisert girkasse som reduserte forbruket med ytterligere 12 prosent.

I mai slapp også Fiat en dieselversjon med 45 hester – basert på den samme 1300-motoren som fantes i forgjengeren 127. Den gjorde Uno 100 kilo tyngre, noe som ikke direkte gjorde den til en racerbil.

Automatgir ble vist allerede på høsten i lanseringåret, med konseptnavnet «Uno-matic 70». Den var utstyrt med en CVT-kasse som Fiat utviklet sammen med Van Doorne, men den kom ikke i produksjon før i 1987 – da med navnet Selecta i kombinasjon med en 58 hesters motor.

Legenden

Toppen av Uno-kransekaken er selvsagt Uno Turbo ie. Den ble ikke lansert før våren 1985. Med en 1299 kubikk turbomatet motor spyttet den ut friske 105 hester, og gikk på jakt etter en bil som Peugeot 205 GTI. Etter tidens målestokk var Uno Turbo en virkelig lommerakett, med en toppfart på 210 kilometer i timen.

Til tross for bestrebelsene med å redusere problemene med rust, det er ikke mange Fiat Uno til salgs i dag. I beste fall finnes en håndfull, et resultat av at Uno jo var en billig bil, og at mange av dem rett og slett ble brukt opp.

Fiat har vært nyskapende på mange områder, og en ting de markedsførte tungt var den nye FIRE-motoren (Fully Integrated Robotised Engine) på 999 kubikk som de lanserte i 1985.

Uno fikk en stor ansiktsløftning i 1989, men i praksis var det svært mye av den samme bilen som skjulte seg under de oppdatert karosseriplatene.

Masseproduksjon

Suksessen Uno var for Fiat vises også på salgstallene. Allerede før det hadde gått halvannet år var produksjonen passert en million biler, og ett drøyt år etter var to millioner produsert. Totalt er 8,8 millioner biler rullet av samlebåndet, noe som plasserer den på en åttendeplass på listen over flest produserte biler.

Produksjonen i Italia stoppet riktignok på drøyt seks millioner biler i 1995, men i Sør-Amerika var markedet fortsatt interessert i den italienske småbilen.

I Argentina ble den produsert frem til 2000, mens i Brasil pågår faktisk produksjonen fortsatt. Der finnes den under navnene Mille Economy, Uno Furgão og FiorinoFurgão.

Selv etter at en ny Uno ble introdusert i Brasil, basert på Panda, fortsetter produksjonen av bilen som kan feire 30-årsjubileum i år.