de Tomaso er tilbake – på et vis

Det er så mye moro som forbindes med de Tomaso. Mannen selv, først og fremst, en skikkelig sjørøver som skrudde både Ford og den Italienske regjeringen så talentfullt at begge trodde han gjorde dem en tjeneste.

Hotel Canal Grande i Modena var hovedkvarteret – Alessandro de Tomaso eide det og det var sentrum for all sladder i området.

Noen fantastiske biler kom også fra den kanten, det er nok å nevne Mangusta og Pantera for å plassere ham blant klassikerne. At han også reddet både Maserati og Moto Guzzi kan føres på kredit-siden hans.

Dessuten var det der en av de store designerheltene mine, Tom Tjaarda, jobbet store deler av karrieren sin – og der han hadde de beste historiene fra.

Men det var mye rart der også, og enda rarere ble det etter at sjefen døde i 2003. Familien, først og fremst Santiago, sønnen, fortsatte å eie hotellet og forsøkte å holde liv i merkevaren etter at de siste grusomme bilene hadde vært produsert under ledelse av den norsk-amerikanske Qvale-familien på begynnelsen av 2000-tallet.

På italiensk vis gikk det på en måte, det var til og med snakk om noe produksjon av og til, men så solgte Santiago merkevaren til en tidligere Fiat-sjef – fra den gangen Fiat-toppene var ganske fargerike og eide en fotballklubb og aldri brukte mindre enn to Rolexer samtidig – uten at noen egentlig skjønte hva de hadde tjent penger på.

(Mange norske bilbransjefolk husker fremdeles han som kom for å representere Fiats interesser etter at Norsk Auto hadde forstrukket seg!).

Hans innsats medførte i hvert fall noen drømmer som aldri gikk i oppfyllelse, så kom det noen kinesere om bord – mens Santiago fremdeles bodde i Modena og ble intervjuet om noe han ikke visste noe om.

Og så dukker de Tomaso P72 opp på Goodwood. Den ser konvensjonelt dramatisk ut, og inneholder selvfølgelig glimrende håndverk – men en annen helt, James Glickenhaus, er ikke imponert.

– Det ser ut som de har lagt tegnepapir oppå min P3/4 og tracet den rett av, og etter det har de klint på mye av min P 4/5, tordnet han på Twitter og beskylte dem også for å ha rappa interiøret fra Horacio Paganis biler og så pumpet den opp slik at den endte som en slags Varga-jente. (Referanse til gamle utgaver av Esquire!)

– Her ser jeg mye mer Koons enn Caravaggio, er hans suverent giftige overklasse-nedsettende karakteristikk som man må ha peiling på kunst for å begripe.

Les også: Grillparty i Monaco

Pressen lot av en eller annen grunn til å være svært begeistret, selv om de ikke fikk vite mer enn at den var bygget av Ideal Team Ventures i Hong Kong, de som kjøpe de Tomaso-navnet og som også kjøpte Apollo – en annen forvirret superbilhistorie.

Det lille man vet om Apollo er at den har en V12 som kanskje kan klare 1000 hk (Königsegg er ikke imponert!), og at den skal bygges i ti eksemplarer til 2,7 millioner dollar for hver.

P72 blir nesten folkelig i sammenligning, den skal bygges i – gjett – 72 eksemplarer og koste rundt 750.000 dollar.

Men så fortsetter kineserne med flere historiske argumenter.

P72 er en hyllest til de Tomaso-merkets 60-års dag, og er kalt P72 fordi den er inspirert av «den klassiske P70, designet av Peter Brock», får vi vite.

En av de minst betydelige bilene i de Tomasos historie. En komplett blindvei, men de Tomaso håpet han kunne dra med seg Carroll Shelby, som i det minste sendte ham en Cobra-aktig motor.

Og Shelby ba sin husdesigner, Peter Brock – en smart fyr, komplett amerikansk i hodet – gjøre noe med den italienske bilen.

Men siden interessen var lav og tiden knapp tok han bare utgangspunkt i en Cooper sportsbil som Shelby hadde stående i en krok, og tegnet på en enorm hekkspoiler.

Denne spoileren er egentlig det eneste som karakteriserer P70. Underlig da, at en bil som er inspirert av Brock-designet ikke en gang har med den ganske markerte detaljen.

Hadde den vært der hadde de kanskje sluppet unna den bitende kritikken fra Glickenhaus også.

LES OGSÅ:

• de Tomaso opp fra de døde - igjen
• de Tomaso i Genève 2011