Sergio hedrer Sergio

Etter Ferrari Enzo (og Opel Adam) er det helt naturlig å bli servert en Pininfarina Sergio. Spesielt fordi dette er en så opplagt Sergio.

Ikke at han selv var spesielt opptatt av vind i håret og flærr, eller ekstreme ytringsformer. Han var heller ikke spesielt interessert i å fremheve seg selv.

Men han var veldig opptatt av å drive butikken bra, og det gjorde han blant annet ved å dyrke de designerne som etterhånden overtok tegneredskapene der i huset.

Som for eksempel Aldo Brovarone. Dino-pappaen. Og det uansett hvilken Dino fra Ferrari og/eller Pininfarina vi snakker om. Produksjonsmodellen var aldeles nydelig, men når du spurte Sergio Pininfarina, nevnte han alltid Berlinetta Speciale først.

Han kunne fremhevet seg selv også, for det var han, med de første Dino spesialene, som fikk ultrakonservative Enzo Ferrari til å snu, og begynne å bygge biler med motoren i midten.

Akkurat det poenget nevnte han aldri, han bare fremhevet at dette var noe av det nydeligste de noensinne hadde laget.

Bilen finnes dessverre ikke i Pininfarinas noe reduserte museum (de har jo også vært gjennom noen nedturer), men i Le Mans, på museet til bilklubben der. Litt underlig kanskje, for er det noe denne designperlen ikke har gjort, så er det å kjøre Le Mans.

Men denne var det altså som ble hentet frem da Paolo Pininfarina bestemte seg for å hedre Papa med en egen spesialmodell.

Dette er nok en av de best besøkte bilene på Genève-utstillingen denne gangen. I løpet av den første halvtimen jeg sto der dukket først Volkswagens designsjef og Gruppens menneskelige ansikt, Walter de Silva, opp for å prøvesitte, og stryke hendene over kurvene. Deretter kom Ferrari-sjef Luca di Montezemolo for å gjennomgå bilen.

Han smiler aldri når han ikke skal posere, men han var åpenbart veldig fornøyd. På veggen var det reprodusert et gammelt foto av ham, den gangen han var Ferraris privatsekretær, og Sergio, den gangen han var pappas sønn. Jeg fikk ham ikke dit bort for å signere det.

Hva skal vi si om bilen? Ekstremt italiensk. Forsiktighet med uttrykket, masse fart i linjene, en skikkelig kile-profil – null frontrute og markert veltebøyle sikrer slikt.

En avrundet 206-type front og en hekk som forteller at her er det motoren finnes. Og så lave sider at du lett kan entre bilen på Dukes-of-Hazzard-vis. Skikkelig hjulbuer er også et kjært minne fra de sensuelle 60-årene.

At den er basert på en 458 Spider er nesten uvesentlig i sammenhengen. Morsommere syns jeg det er at denne bilen har fått mye kvalitetstid i firmaets vindtunnel. Og den er også Sergio Pininfarinas verk.

Han banket på døra hos en av mine gamle professorer i Torino og fikk ham til å prosjektere det som den gang ble verdens mest avanserte aerodynamiske forskningssenter. Der har jeg gulpet mye motvind i min tid! Jeg tror Sergio hadde satt pris på at også denne deltar på minnefesten.

Upraktisk, og unødvendig, og bringer ikke bilverdenen ett eneste skritt fremover. Men du store verden så deilig å se hva et ekte overflødighetshorn fremdeles klarer å hente opp.