Isetta på japansk

I pionertiden fantes det noen biler, eller kanskje heller quadri- og tri-cycler, der føreren satt bak på et sykkelsete, men hadde plassert passasjeren foran, på en behagelig, bred benk.

Et av Tokyo-bidragene fra Style-D hadde akkurat samme oppskrift. Synd den hadde så sterke preg av handikap-transport, ellers kunne man kalt den et muntert lyspunkt.

De hadde mange andre forslag her også. Fra en etthjuls plattform av den typen stadig flere norske skoler er i ferd med å forby nå, via en slags Segway, som så mye mer moderne ut, til en bitteliten pod, men med beltedrift.

Kanskje kan den også brukes til å forsere trapper med, men hovedpoenget var visst bruk i naturen, på bondegårder og i anleggssammenheng.

Men trekkplasteret, i den grad noe var det, var lille Piana. Den så ut som en litt oppgradert Isetta, og viste på mange måter igjen hvor genial den opprinnelige Isetta-formen egentlig er.

Denne japanske utgaven hadde også den ene døren helt i front, men i motsetning til Isetta, som hadde sin hengslet i sidestolpen, var denne hengslet i taket. Det ga i hvert fall litt beskyttelse mot regnet, så sant det datt rett ned.

Det ble påstått at den hadde en toppfart på 75 km/t, men jeg er ikke sikker på at det er så morsomt. En akselavstand på 152 cm betyr visse begrensninger med hensyn til stabilitet og kjøreegenskaper.

Lengden er på under 2,5 meter, bredden er ingenting - 148 cm - og den rager 160 cm over gaten.

Style-D lover å komme med alternative karosseriplater slik at du kan forme denne mikrobilen etter eget ønske. De viste bilde av noe som ser ut som en parodi på Porsche 911 – hva slags folk er det som kunne ha det som eget ønske?

Akkurat som Paris-utstillingen i gamle dager, pleier også Tokyo å by på merkverdigheter som er gøyale så lenge de varer. Men som er svært fort glemt. Som disse.