Mini Cooper: MINI Cooper - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
MINI Cooper

Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2020).

FB TWEET

Innledning

Har kjørt her mange ganger og kjenner svingene bedre enn godt er. Vet nøyaktig hvor forrædersk venstresvingen nede ved vannet kan være. Jeg drar derfor godt ut mot høyre før jeg smyger inn mot midten. Kjenner hvordan forhjulene sliter for å få feste, men de sitter, sitter så utrolig godt. Jeg har tredjegearet inne og går på gassen – først forsiktig, så litt hardere. Forhjulene kjemper for å holde på grepet, men det er fortsatt ikke antydning til slipp. I stedet kjenner jeg at Minien setter seg nedpå og med ett føles den nesten bakhjulsdreven. Denne bilen har en utrolig balanse, og den går så usannsynlig lett.

175-dekkene gir ikke optimale bremseegenskaper, men du verden hvor godt de passer til bilen. Og de er et viktig bidrag til at 115-hesteren jobber så uanstrengt - denne bilen triller så lett.

Svingen er fortsatt ikke slutt, og Minien holder sporet fjellstøtt og tar i mot den minste kurskorrigering med en presisjon jeg ikke har opplevd siden jeg i sommer kjørte Opel Speedster. Jeg gløtter bort på speedometeret og oppdager at jeg har vesentlig større fart enn jeg burde, den neste høyresvingen kommer ikke bare brått, den går helt rundt. Jeg må begynne å bremse før jeg er ferdig med venstresvingen. Bremsene tar mykt, og mens jeg øker pedaltrykket kjenner jeg hvordan bremseeffekten øker, og suger ned hastigheten, og høyresvingen er unnagjort med full kontroll.

Mini Cooper har noe jeg ikke har opplevd på lenge, dette er en moromaskin. Perfekt avstemt for aktiv kjøring på norske veier og uten at det må gå for fort i forhold til fartsgrensene. Denne bilen gir en veikontakt du normalt bare finner i biler beregnet for banekjøring, men samtidig har den komfort god nok til at du gjerne legger ut på 70 mils dagsetapper. Men det skal innrømmes at komforten først kommer når du får litt fart på kjerra. I Oslos gater, med trikkeskinner, hull og broskjøter, var testlaget enstemmig - dette er ikke komfortabelt. Men straks du kommer ut på landeveien, takler den samme type ujevnheter med overbevisning.

Jeg svinger av ved første rasteplass. Den røde og hvite Cooperen gløder mot det gule og oransje høstløvet. Selv om designen ligger langt fra den originale Mini, er dette likevel en Mini. Hadde ikke målet vært å skape en bil med så sterke bånd til originalen, hadde nok ikke en moderne Mini-etterfølger sett slik ut. Her er det retrolooken som teller, men de moderne designelementene dominerer likevel. Minien blir ekstra liten når den gule Beetle triller inn på rasteplassen. Med de nydelige linjene i panseret, de ovale lyktene og det karakteristiske glasshuset med den forholdsvis bratte frontruten, skiller den seg klart fra den litt svulstige Beetle.

Mini er ingen stor bil, men foran er den rommelig. Den bratte og høye frontruten gjør at du får veldig god romfølelse. Det er langt opp til toppen av frontruten. Så langt opp at du ved lav sol har liten nytte av solskjermen, den er liten og sitter høyt. Du kan selvsagt løfte førersetet, men da mister du samtidig støtten under lårene, og kjører du Mini skal du sitte lavt. Sittekomforten er god, og det er rikelig benplass, faktisk 6 - 7 cm mer enn i konkurrenter som Polo, Corsa og 206.

Skyver du setet helt bak stopper det mot baksetet, men med en 175 cm lang sjåfør ved rattet er benplassen faktisk på samme nivå som i de tidligere nevnte konkurrentene. Dette er en fireseter, og to voksne sitter godt i baksetet, under forutsetning at de foran løfter sine seter slik at det blir plass til føttene under forsetene. Bagasjerommet er derimot minimalt, og for lange turer med bagasje er nok dette for en toseter å regne.

Førermiljøet virker umiddelbart litt rotete. Det store speedometeret midt på dashbordet er spesielt, men ikke særlig praktisk. Velger du navigasjonssystem får du et mindre speedometer på rattstammen ved siden av turtelleren, en plassering som er vesentlig mer praktisk. Rattet er lite og hendig, og har høyderegulering, men alle i testlaget savnet muligheten til å trekke det litt bakover. Vippebryterne for vindusheisene og tåkelysene er litt uvante, og betjeningen av klimaanlegget fungerer utmerket. Vi ønsker derimot flere lagringssteder, dørlommene er trange, og det er ikke noe sted å legge mynter og lignende.

Bensinpåfyllingen skjer som seg hør og bør på venstre side, mens hendelen for åpning av panseret sitter på høyre side. Panseret går helt ned til støtfangeren og lyktene blir med når du åpner det. Dermed er det enkelt å komme til både motoren og for å skifte lyspærer.

1,6-literen er samme motor som nå introduseres i Neon og PT Cruiser. Den er akselerasjonsvillig over hele turtallsregisteret, og 0 til 100 km/t går unna på godt under 10 sekunder, men vi greide ikke å matche fabrikkens 9,2 sekunder. Motorlyden er der, spesielt når du bruker turtallsområdet over 5000 o/min, og skal du ha skikkelig fart på sakene må du så høyt. Likevel fungerer motoren overbevisende også på lave turtall, og ved normal avslappet E-6-kjøring er det lite bruk for gearspaken. Gearskiftet holder BMW-kvalitet og gir et godt og robust inntrykk.

Mini Cooper har klart høyest morofaktor av våre tre testbiler, og det spørs om du finner noen bil i denne klassen som gir mer kjøreglede. Komforten på dårlige bygater kan være så som så – men du verden for noen kjøreegenskaper. Og skulle du føle for litt mer komfort, er Mini One med 90-hesters utgave av 1,6-literen, et alternativ du ikke skal la være uprøvd.

LES VIDERE:
- VW New Beetle
- Chrysler PT Cruiser
- Priser og tekniske data

pic

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   


F-F-F-F-Facebook
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: