Slik bygges merkevaren ned

Jeg sto og så på konseptbilen fra SAAB. Lenge. Gikk rundt den. Så igjen. Og skjønte mindre og mindre.

Var det ikke snakk om en rekreasjon av gamle 93? Elegant, minimalistisk, ren, aerodynamisk. Alt det som Phoenix ikke var.

Det er ikke lenge siden jeg skrev om Jason Castriota, nåværende SAAB-designsjef, som hadde tegnet en bil som de påsto skulle bli verdens raskeste for amerikanske Shelby.

SE SUPERBILEN HER

SAABen hadde noe av det samme, blant annet en rekke masete utenpåklistrete saker som folkeskole-elever med bildrømmer kanskje tror bedrer på strømlinjene. Dette var ikke noen SAAB, dette var en anti-SAAB.

SE: Saab PhoeniX Concept

Noe av den samme følelsen fikk jeg hos Skoda. Skoda ser jeg på som et av de merkene i VW-gruppen som har veldig stor selvstendighet, som er stolt av sin historie og som gjerne flipper litt ut. Forsiktig selvfølgelig, men litt rampete.

I 2003 startet de for alvor den muntre trenden. Da viste de sin Roomster som konseptbil – og alle gledet seg. Det ble ikke mindre morsomt da Yeti dukket opp som konsept i 2005.

Men så kom Joyster i 2006 og begynte faretruende å nærme seg noen av de moderne småbilene og sportscoupéene som dukket opp fra andre deler i konsernet.

Og nå sto altså Vision D der, og bortsett fra grillen med den nye og større logoen, kunne dette like godt vært en Seat eller en VW-prototype. Som VW hadde den faktisk vært litt spennende, for den hadde brutt med tendensen om at alt må være rundt og mykt og godt i alle ender.

SE: Skoda Vision D

Men som en kommende Octavia kunne det vanskelig blitt kjedeligere. Hadde de enda klart å bygge inn litt av det hjelpeløse fra hekken til gamle 1000 Coupé, eller klart å sørge for at det var litt røtter her, men nei da.

Se på Vision D der den står sammen med de kjente modellene som alle har unike punkter. Det eneste unike med Vision D, er at den er den virker litt frivol fordi den har ikke noen åpenbare praktiske argumenter.

Og skrekk over alle skrekker, med denne fasongen skal vel den kommende Octaviaen også presenteres som ”Fem Dørs Coupé”?

For en utslitt frase.

Verst hos Lancia
Men det mest ekstreme karaktermordet ser vi allikevel hos Lancia. For meg er en Lancia Flavia noe av det beste fra italiensk bilindustri i 60-årene.

Den startet som noe ganske eksentrisk og endte som en stor familie av noen av verdens mest spennende sports- og familiebiler. Dette var før ordet premium var oppfunnet, men her snakket vi ekte premium.

Så møter vi en ny Flavia i Geneve. Alle visste vi at en rekke av Chryslers produkter nå skulle morfes inn i Fiat-familien i Europa. Men ingen hadde fortalt oss at gamle navn skulle skjendes.

Greit nok at Fiat finner et helt nytt navn på sin Dodge Journey og kaller den Freemont, men at vi skulle møte både Flavia og Thema i slik tapping, hadde vi ikke trodd.

Flavia er altså et navn som ikke har vært brukt siden 1975, og nå er det her igjen: på en Chrysler 200. Sikkert en ok bil for alt jeg vet, men den er garantert ikke noen Lancia.

Og Thema, ikke akkurat en suksess i sin opprinnelige form – men en typisk Lancia. Nå er det navnet (og en Lancia-aktig grill her også) satt på en Chrysler 300. En lettelse er det at Voyager fremdeles heter Voyager, selv som Lancia.

Fremdeles er forvirringen stor. I Detroit så vi Lancia Delta som plutselig het Chrysler, og i Genève var det separate stands både for Jeep og Dodge.

Hva som er galt med egne merkenavn er vanskelig å forstå, og for de fleste av oss hadde det vært mer fornuftig om det hadde vært lagt vekt på å utvikle nye, attraktive Lanciaer i stedet for å gjøre merket til en slags Fiatgruppens Plymouth.

Og hvor er Plymouth nå?

Skrekken er selvfølgelig at de finner en 2-dørs Chrysler og døper den om til Lancia Stratos. Da er toget for alvor gått.