Mer norsk enn Norge

Villhesten og vi har nå levd så lenge sammen at vi finner greit ut av det med hverandre. Og vi blir mer og mer glad i bilen selv om den er uten skinnseter, uten navigasjon, uten ryggekamera, uten ryggesensorer og uten førerstøttesystemer.

LES: Første bildebrev fra USA

Selv soltaket må låses manuelt. Likevel forener Ford i Mustang kabriolet noe så sjeldent som lekkert utseende og en passe dose sportslighet i kombinasjon med god hverdagslig funksjonalitet.

Baksetet lar seg sitte i både med og uten taket på, og bagasjerommet er ikke så lite som det først ser ut. Du får riktig nok ikke en vaskemaskin ned i hullet, men hva skulle amerikanerne gjort med alle pickup-truckene sine om det hadde vært mulig?

Folkebil
Mange vil med tyngde hevde at en Mustang ikke har noe å stille opp med mot eksempelvis en Porsche. Det kan så være, men så koster en rimelig Porsche tre ganger mer enn Mustangen i USA.

Mange sylindere gir i det minste god lyd, og i den grad det er noen motorlyd å høre i vår Mustang, så har den til nå konkurrert med oppmerksomhet fra fuglene, dekkstøyen og alt trafikkmaset. For så langt har taket ikke vært på, og en fugl har allerede gjort sitt fornødne i baksetet...

Så vi tenker: Hva om sommeren aldri tok slutt? Da skulle det blitt fart i kabrioletsalget hjemme! Nå utgjør det kun 0,3 prosent av samlet nybilsalg og har falt til det halve på få år.

Norskere enn Norge
I Poulsbo snakkes det ikke norsk, men denne knøttlille byen et par timers reise vest i havet for Seattle i delstaten Washington, oppleves mer norsk enn noe i Norge. Poulsbo, med sine snaut 10.000 innbyggere, smale gater og fravær av parkeringsavgifter tar imot oss med et stort smil.

Selve hovedgata er ikke lenger enn at vi nesten ser til enden av den fra Poulsboheimen Coffehouse. Vi er altså i byen som mer enn noen annen by i USA vil minnes og hedre det norske opphavet.

Så vi kjører ned Haugens gate, inn i Tollefson street og ut via Sol Vei. Sommerseth street tar oss ned til Fjord Drive, vi kjører forbi vaiende norske flagg, tar Jensen Way og ender i Front street (hovedgata) for så å kjøre nedover King Olavs gate og opp King Haralds gate hvor Mustangen parkeres med et smil om grillen.

Jo da, kong Olav besøkte byen 22. oktober 1975 for å delta i feiringen av 150 år med norsk bosetting på stedet.

Langt unna kriminaliteten
Denne byen er så fattig at innbyggerne oppfordres til å sponse lyktestolpene. Stolpen som bærer lysene over Mustangen er betalt av familien Nilsen. Det vet vi fordi kommunen i takknemmelighet er sørget for minneplate på stolpen med familiens navn.

Det er varmt så taket vi lar være av. Ordet kriminalitet kan de knapt bokstavere i Poulsbo så «politimester Bastian» er like godt på ferie og ikke å se.

Vi sakser litt om byen fra Wikipedia: «Poulsbo ble grunnlagt av den norske emigranten Jørgen Eliason fra Førdefjorden i 1880-årene. Fram til andre verdenskrig var norsk hovedspråk i Poulsbo.

Under andre verdenskrig ble det bygget boliger for arbeidere ved verftet Puget Sound Naval Shipyard, og befolkningen i Poulsbo ble mer enn tredoblet over en kort periode.»

Ingen bryr seg om vi stopper midt i gata for å fotografere. Ei heller foran posthuset hvor det offisielle norske postskiltet henger ved siden av det amerikanske.

Trykkfeil
Mot oss kommer en norsk-amerikaner med røtter i en annen norsk fjord:

– I 1886 foreslo en nordmann som het Moe at stedet burde ha sitt eget posthus. Han skrev til postmyndighetene og foreslo navnet Paulsbo, men ved en feilskriving i hovedstaden ble det offisielle navnet til Poulsbo. Og Moe endte opp som byens første postmester.

Mannen ser på oss, nikker anerkjennende til bilen, men rister på hodet over skiltene – de er fra California. For andre gang i løpet av dagen opplever vi med hvilken forakt innbyggerne i nord ser ned på dem som lever med solen hele dagen der sør.

Mens 6,2 prosent av befolkningen i delstaten Washington har norsk opprinnelse var andelen ved siste undersøkelse 9,5 prosent i Poulsbo. Så i byens bakeri står det med store bokstaver på veggen bak betjeningen: «Giv oss i dag vårt daglige brod». Den unge mannen som ekspederte oss ante dessverre ikke betydningen...

Vi tar en siste sving gjennom byen og drar oss noen hundre meter sørover. Det er på tide å møte gamlefar – originalen. Mer om det i morgen.