Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F
Lexus RC F

Jakten på kjærligheten - del 2

Hvordan kan to så like biler være så forskjellig? Og hvilken ender jeg opp med å forelske meg i?

Publisert Sist oppdatert

- Innledning

Vi bytter bil igjen, og begynner på de svingete partiene av dagens kjørerute.

Jeg aktiverer M2-knappen i M4-en, og kaster meg inn i første sving. Aj aj, dette biter!

BMW-en elsker svinger. Motoren synger av full hals, og et skikkelig pådrag gjennom en tunell med vinduene nede, bekrefter at det er mye ekte lyd i BMW-motoren også – ikke bare den forhatte lydforsterkingen i kupeen.

Girskiftene ved full gass gjør at bilen skyter fart videre. Det er akkurat som om hver oppgiring gir et ekstra skyv. 1-2-3 – girene slås på plass med en fart og presisjon jeg knapt kan huske å ha opplevd før.

Men allerede tidlig på tredjegiret må jeg passe meg. Dette er ikke en bane jeg kjører på – det er landevei.

BMW-en vil ha mer. Den skriker etter å bli pisket, den vil briefe med sin lynende intelligens og hastighet. Mer, mer, mer – hele tiden.

På bane er dette fantastisk. Men på veien begynner det å bli litt mye. Du kan ikke skru av villigheten. Selv med M1 og komfortinnstillinger søker M4 etter idealspor og rundetider. Du må rett og slett kjøre fort for at BMW M4 skal komme til sin rett.

Jeg må finne ut hvordan Lexusen håndterer disse veiene.

Mer GT
Med hjulet vridd til Sport og girspaken flikket til M for manuell, skal RC F få prøve seg. Jeg bommer helt på første sving.

Girkassen er rask, men ikke i nærheten så rask som i M4. Og etter å ha kastet meg inn i svinger med ren dødsforakt i M4, kjenner jeg at Lexusen ikke er like avansert. Særlig er fronten alt for myk (sikkert på grunn av den tunge V8-eren), og alle svinger må håndteres på en helt annen måte.

Jeg kommer etter hvert inn i en fin flyt med Lexusen også, og den begynner å vise sin beste side når veien blir litt mindre svingete, men har dårligere underlag. Dette er mer GT enn sportsbil.

Førsteinntrykket av Lexusens utseende og interiør var fantastisk, og nå begynner jeg å sette pris på kjøreegenskapene også. Den blir frakjørt i svingene, men jeg finner roen i Lexusen.

Jeg er nesten fristet til å skru på litt musikk, men så girer jeg ned to hakk og hører den nydelige V8-sangen igjen. Bedre symfoniorkester finnes ikke.

Et slags bilde begynner å tegne seg over de to drømmebilene. BMW-en er utvilsomt bilen jeg ville valgt til banekjøring, mens Lexusen er bilen jeg ville kjørt til og fra banen med. Det oppsummerer egentlig disse to bilene godt.

Å kjøre BMW-en på full pinne er helt vilt. Akselerasjonen og veigrepet er sensasjonelt, lydbildet frenetisk og totalopplevelsen … slitsom. Jeg klarer ikke slappe av i BMW-en, jeg klarer ikke slappe av med BMW-en.

Det kan jeg med Lexusen. Den har ikke egenskapene til å levere på de ytterste ti-femten prosentene av kjørespekteret – men i de resterende 85-90 prosentene er det absolutt den jeg trives best i. Og det er definitivt den jeg ville valgt av disse to.

Det er Lexusen jeg blir glad i – ja, nærmest forelsker meg i. Det er den jeg ser for meg å tilbringe lang tid sammen med. BMW-en forblir en fyrrig elskerinne.

Ikke har jeg 14 kvinner å velge fra, og jeg har egentlig ikke to biler heller. For som de fleste drømmebiler, må nok disse to forbli en drøm også.

Men for en søt, søt drøm.

LES VIDERE:

- Del 1

- Del 2

- Konklusjon

- Testdata

- Poeng

Powered by Labrador CMS