Amcar favner bredere

Jeg har ofte lovprist Amcar-folket, med base i Trondheim. Fra en forsiktig start i 1975 har denne organisasjonen vokst seg til den mest aktive bilsak-propagandamaskinen i Norge. Og teller man medlemmer, er de nå den nest største etter NAF.

Men jeg har aldri hørt at NAF får to-dagers møter i Vegdirektoratet, jeg har aldri hørt at NAF har fått gjennomført amatørbyggeregler i Norge, jeg har aldri sett at NAF har gjennomført Nasjonal Motordag, og jeg har aldri hørt at NAF har møtt Kulturkomiteen i Stortinget for å fremlegge sitt syn på kjøretøy fra et kulturbevaringsståsted (jeg har vel aldri oppfattet at NAF oppfatter biler som kultur).

Dette er eksempler på aktiviteter Amcar har gjennomført i år – egentlig kan listen gjøres meget lenger.

Og når disse folkene innimellom oppfattes som ganske rabiate av den etablerte makten i organer som Bilimportørenes Landsforening og Norges Bilbransjeforbund, er det klart man må bli glad i dem.

De oppfattes tross alt som seriøse nok til å være høringsinstans (som beviselig stadig blir hørt på) av blant andre Vegdirektoratet, Samferdselsdepartementet, Toll og Avgiftsdirektoratet og Finansdepartementet.

Dessuten er det altså en stor organisasjon vi snakker om, med forsikringsselskap, snart er de autorisert Inspeksjonsorgan, sertifisert av Norsk Akkreditering, og de har nettopp passert 100 medlemsklubber som ligger under paraplyen.

Og det er her det begynner å bli spennende, for Hilberg Ove Johansen, Generalsekretær i Amcar, åpnet konferansen med det nydelige fotografiet vi gjengir her, av en litt sliten Boble og en like sliten Willys.

Det han mer enn antydet, var at tiden nok er inne til å fjerne skylappene og inkludere så mye som mulig av bilhobby-bevegelsen under denne sterke organisasjonen.

Ikke at det kommer på tale å skifte navn, Amcar er en så sterk merkevare nå at den må selvfølgelig ikke røres (det er vel ingen som oppfatter Volkswagen som en Wogn for Volket lenger heller, men merkevaren lever), men det kommer absolutt på tale å favne meget bredere.

Utvalget av foredragsholderne på konferansen forteller også om at her er horisonten ganske vid.

Daglig leder i miljøorganisasjonen ZERO, Marius Holm snakket om bil og bilhobby i et miljøperspektiv – vi behøver ikke frykte fordømmelse fra den kanten.

Leder for Norske Petroleumsinstitutt, Inger Lise M. Nøstvik (som akkurat som Marius Holm hadde kjørt Lada i sin ungdom, men hun hadde også vært innom en 1,8-liters Austin Allegro. Stilig), snakket om Etanol i drivstoff – et stadig økende problem for gamle biler og motorsykler.

Og hun kunne fortelle at 98 oktan, som fremdeles er etanolfritt, nå utgjør bare 3 prosent av volumet. Man frykter selvfølgelig at den kvaliteten vil forsvinne.

Direktør for Norsk Vegmuseum, Geir Stormbringer, fortalte både om egen arbeidsplass og om planene for et Nasjonalt Motormuseum.

De stammer jo egentlig helt fra den gang Åse Kleveland var Kulturminister, men nå er arbeidet med å slå sammen Kjøretøyhistorisk Museum og Norsk Vegmuseum på Lillehammer kommet ganske langt. Kanskje kan vi håpe på neste års Statsbudsjett.

Og til sist fortalte Generalsekretær i Motorhistoriska Riksförbundet, Jan Tägt, om hva de gjør i Sverige. Det er her det begynner å bli litt vanskelig, fordi norsk parallellorganisasjon til MHR er LMK, Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber – og jeg så i hvert fall ingen derfra blant de 100 som deltok på konferansen.

Hele messen på Lillestrøm viste jo bredden, gleden og kompetansen (og forretningsbakgrunnen) for motorhobbyen i Norge.

Vi er jo ikke i nærheten av svenskenes 175 klubber med nesten 100.000 medlemmer tilknyttet MHR (og «1 million historiske kjøretøy, hvorav 200.000 finnes på gaten»).

Men vi kan ikke klage på entusiasme og innsatsvilje. Og i Amcar har vi vel den gruppen som fronter bevegelsen aller best og er mest aktiv.

Akkurat nå ser jeg bare ett problem. Gjennomsnittsalderen på de fremmøtte på konferansen (selv om vi trekker fra det ene medlemmet fra pressen, som dro tungt oppover) var på godt – meget godt – over 50.