Har løst vrien utfordring 

Dette er rart. Jeg trodde ikke testbilen hadde luftfjæring. Men flyten langs motorveien tilsier noe annet.

For i motsetning til erkerivalen, BMW iX3, kan du nemlig  få luft å flyte på i nye Mercedes GLC.

Jeg svinger av E6 og begir meg ut på en riksvei. Men det samme skjer igjen: Merksnodig god flyt. Ok, jeg får stoppe og dobbeltsjekke spesifikasjonene.

Og det stemmer, mitt eksemplar har faktisk bare stålfjærer. Ikke har den adaptive dempere heller.  

Bare for å dobbeltsjekke at den overraskende gode fjæringskomforten også virker når veien er skikkelig dårlig, begir meg inn på en fylkesvei.

Den er langt fra ferdig med vårens telehiv, men også her imponerer GLCen.

Som altså er bemerkelsesverdig. Å oppnå god fjæringskomfort uten avanserte hjelpemidler i 2,5 tonn tunge biler har vist seg vrient for de fleste. Nå har Mercedes løst det.

Som en Mercedes

GLC-en er ellers veldig "Mercedes" i kjøreopplevelsen, slik Mercedesene alltid har vært. 

Den er ikke spesielt myk i fjæringen, det er ikke noe duving over humpene. Like fullt elimineres de uten at karosseriet beveger seg irriterende.

Nedsiden kommer, på en måte også tradisjonen tro, når du drar på i svingene. Ikke at det er noe feil med veigrepet, jeg kan kjøre langt raskere enn hva som er behagelig - om jeg vil. Med full kontroll.

Men styringen er ikke spesielt rask, jeg må liksom svinge inn først, og så kommer bilen. Den gleder seg liksom ikke over en sving, sånn som BMW iX3 definitivt gjør.

Så får du bestemme selv hva du liker best. Selv tenker jeg at komfort gjerne kan få lov til å gå foran sportslighet i en familiebil som dette.

Og så er det selvsagt nyttig for deg som vurderer denne bilen å vite at den fungerer helt utmerket uten luftfjæring. Det sagt, luftfjæring og firehjulsstyring koster levelige 38.240 kroner ekstra.

Fartsressurser og kjørefølelse ellers, er som ventet. 489 hestekrefter sørger for 4,3 sekunder fra stillestående til 100 km/t.

Det er selvsagt mer enn raskt nok, et tungt trykk på den velkalibrerte gasspedalen gjør at jeg smetter forbi bilen foran på null komma niks.

Harde seter

En annen finurlighet, er forsetene. I testbilen, som er en Premium med Avantgarde Line, er de standardutgaver i kunstskinn.

Justeringsmulighetene er enorme, også for rattet. Vanligvis setter jeg setet nederst og trekker rattet helt ut. Dette er en av ytterst få ganger hvor jeg må dytte det litt fra meg igjen for å få perfekt kjørestilling.

Setene er imidlertid overraskende harde. Føles litt rart til å begynne med, nesten så jeg  bekymrer meg for hvordan det skal gå på en skikkelig langtur.

Men så viser fastheten seg å bety nettopp det motsatte: Jo flere timer bak rattet, jo bedre. Akkurat som det ofte har vært hos Mercedes før.

Baksetet på sin side, er ikke like rommelig som i enkelte rivaler men stort nok. Komforten er bra – blant annet fordi avstanden mellom setepute og gulv ikke er så verst.

Når vi først er på det praktiske, skilter GLC-en med gjennomsnittlig familiebil-volum i bagasjen, 520 liter, men stiller med større frunk enn de fleste – hele 128 liter.

Tilhengervekten er som på Audi Q6 og Volvo EX60, 2,4 tonn. Her har disse tre et overtak på iX3 med 400 kg.

Solid

Siden dette viser seg å handle ganske mye om tradisjonelle Mercedes-kvaliteter som komfort og langtur-kompetanse, kan første blikk på dashbordet virke skuffende. I alle fall for den som synes det er nok skjerm nå.

Det er det ikke her, det er faktisk skjerm hele veien over, og da har ikke en gang testbilen Hyperscreen som er sammenhengende, men Superscreen som består av tre separate.

Vel på plass bak rattet, viser det seg imidlertid at den enkle designen fokusert rundt «planken» rett foran deg, går mindre ut over premium-følelsen enn jeg trodde.

Faktisk er kvalitetsfølelsen bedre her enn i EQ-modellene, både totalt om vi tenker soliditet, og på detaljnivå. Det føles ikke ekstremt luksuriøst, men det kan du rette på når du spesifiserer bilen – om du vil betale ekstra. Og selv her, i mer beskjeden utgave, er det om ikke mer solid følelse, så tross alt litt mer luksus å kjenne på enn i BMW iX3.

Bedre enn det, er brukervennligheten: Her føles det som om Mercedes virkelig har satt i siktet og truffet blink.

Enklere og bedre

For det første er alt forenklet. Bare førerdisplayet styres fra rattet – alt annet på midtskjermen. Det gir færre berøringsfølsomme flater på rattet, som dessuten nå er tilbake til vanlige eiker på siden fremfor de doble. Dette er veldig mye bedre.

Og det er kronet med volumhjul både der og i midtkonsollen.

Men det stopper ikke, for skjermen er ikke bare lynrask og plassert slik at jeg slipper å strekke meg: Den er kanskje den mest brukervennlige på markedet akkurat nå. Sånn kan og bør det gjøres!

Til og med lyden fra Burmester-anlegget følger opp: Nå låter dette minst like bra som Harman Kardon i BMW.

Det eneste som forvirrer meg er startknappen ytterst på girvelgeren. Den utgjør en slags mellomløsning jeg ikke blir helt enig med.

Enten får vel en bil ha en startknapp du må trykke på alltid før du velger gir og kjører avgårde, eller så må den være som en Tesla der alt skjer automatisk.

Pakken er klar

Elbilegenskapene er ikke testet i forbindelse med denne første prøvekjøringen av nye GLC, og den ligger litt bak eksempelvis BMW iX3 både hva lading og rekkevidde gjelder – på papiret.

Poenget er imidlertid snarere at også GLC lader så raskt (330 kW effekt), og går så langt (643 km for testbilen med utstyr), at du skal ha rimelig uvanlige krav for at forskjellen har noe å si i praksis.

I stedet blir det til at de utmerkede tallene for dette, i kombinasjon med glimrende komfort og førermiljø, både gjør GLC til et hett alternativ generelt, og den riktige bilen spesifikt - for deg som er glad i det Mercedes alltid har vært gode på.

Holder du deg i skinnet på utstyr, kommer pakken til en pris som også gjør valget mulig.

Oppsummert:

Riktige elbilegenskaper i kombinasjon med toppscore på tradisjonelle Mercedes-verdier, gjør GLC akkurat så bra vi håpet på.