Kias vidunder-bil

Dette er altså ikke en bil, men en «helt ny mobilitets-kategori». Men allikevel: «En helelektrisk, allhjulsdrevet, fireseters Wonder Car»!

Og navnet da.

Oppi hodet mitt er Haba noe som dukker opp når Lillebjørn Nilsen synger om noe Rocketroll, der han innfører en kineser som sitter og leser og puster og peser og leser så det freser, og jeg liker egentlig ikke sangen en gang.

Så hvorfor de skal legge Haba foran det som egentlig er navnet på en utmerket bruksbil som ikke har gjort noen noe vondt, har jeg vanskelig for å forstå.

Nok av det.

HabaNiro er åpenbart et resultat av ideen om et eller annet kompakt som kan dra overalt.

Med 443 cm er den litt kortere enn Niro, men den er bredere og høyere og har en akselavstand som er forlenget med nesten 15 cm.

Men dette sier ikke noe om scenografien. Dramaet starter allerede ved åpningen. Fire dører som åpner skrått oppover, enten hengslet i forkant de foran, eller bak de bak. Siden midtstolpen er borte blir det en solid lysåpning, kan man si.

Hjulene er neste kapittel. 265/50 på 20-tommers felger virker schvært. Og så har du kjørelysene som pulserer akkurat som om de viser hjerteslag – kan det bli mer drama?

Innvendig er det imidlertid ikke noe drama i det hele tatt. Enklere kan det ikke bli – ikke en skjerm så langt øyet kan se.

Greia er at det er prosjektor om bord – skult inne i en lang hylle som også fungerer som en berøringsskjerm uten å være skjerm. Alt av nødvendige informasjoner blir prosjektert opp på frontruta, et slags utvidet headup-display.

Og her gjemmer det seg en annen moro ting, denne har nemlig selvkjøringsegenskaper på nivå fem, så når du er der, kan du få projisert opp de gamle favorittfilmene dine, eller siste Nettflix-serie.

Hva som skjer når du plutselig må overta kommandoen igjen, aner jeg ikke.

Den har også med seg elementer fra READ-systemet de viste på CES i vinter. Den med at du ser opp på der speilet pleier å sitte. Så er det en pupille-leser som følger blikket ditt, skjønner hva du vil, og projiserer et kamerabilde bakfra opp på dette feltet på ruta.

Det jeg gjerne vil vite mere om – med mindre det beskrives slik jeg har det når jeg kjører Copen åpen, i sterk sidevind – er ventilasjonssystemet.

Det heter Perimeter Ventilasjon-System som «stille (det stemmer forresten ikke med Copen) og jevnt blåser et teppe av luft gjennom kabinen».

Hva i all verden?

Og et stemningslys i det mønstrede gulvet som skifter farger og som reflekteres på de innvendige overflatene, høres da ut som en gammeldags disco-bule.

Fargene er forresten litt drama de også: Snowdrift perlehvitt utvendig, med Satin Metallic Granite Grey cladding – ganske mye av den også, særlig foran. Det ser så tungt ut at jeg frykter all granitten kan få den til å knele.

Så er det innslag av Lava rødt utenpå bak, og inni det hele.

Det er forresten også snakk om to motorer og firehjulsdrift og en rekkevidde på innpå 500 km.

For å frikjenne våre venner på Kias designkontor i Frankfurt: denne er helt og holdent er resultatet av KDCA-innsats – Kia Design Center America, i California.