Kanskje ikke for Hvermansen?

Først fikk vi altså Maybach Concept 6 på plenen på Pebble Beach sommeren 2016.

Den var rød og laaaaang, og jeg syntes den var vulgær da jeg fikk se den med egne øyne på Paris-utstillingen noen måneder etter.

Jeg ble ikke mye vennligere stemt da de tok med seg den blå cabrio-utgaven fra fjorårets Pebble til IAA i Frankfurt. Jeg skjønner simpelthen ikke poenget.

Men det er mulig jeg skal være litt mer tolerant i forhold til denne siste. Ikke at Maybach eller denne type biler opptar meg som annet enn kuriøse fenomener, men Daimler ber meg vurdere den, og da får jeg vel ta en titt da.

Jeg melder meg imidlertid helt ut når designsjefen hos Daimler, Gorden Wagener, begynner å legge ut om «Sensual Purity» igjen – hans påståtte designspråk. Det blir for pompøst.

Og akkurat poenget med Ultimate Luxury får jeg heller ikke til å stemme, det kommer garantert alltid til å være noe som er både ultimatere og luksuriøsere.

Men derfra og til selve bilen er det et stykke, og akkurat denne oppskriften forstår jeg.

Men hvorfor det tok så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Spyker viste noe ganske tilsvarende i 2006 – en slags notchback / sedan på stylter. Full av SUV-gener og med en høy førerplass som på en kommandobru.

La oss ta med at Volvo også er blant dem som har jekket opp en sedan og så lar den sveve i overlegen avstand fra underlaget, med sin S60 Cross Country.

Det eneste Maybach herved gjør, er å gjenoppfinne konseptet og plassere det i en helt annen klasse.

Gedigen
Og denne overklassen defineres først og fremst av 24-tommers turbinhjul med gummi på – alle andre dimensjoner forholder seg til dem, så dette er sikkert tungt og i hvert fall svært (526 x 211 x 176 cm – vekten har ingen sladret på.) Men ikke så svært, eller dominerende, at jeg får vondt i nakken.

Ikke av å se på bildene i hvert fall – denne syns jeg faktisk holder seg på den akseptable siden av flash. Selv om jeg kunne greid meg uten den langsgående folden over hele taket og ned der bak – denne vil aldri kunne bli noen Bugatti Atalantique uansett hvordan den prøver.

Og den blir åpenbart kjapp. De fire elmotorene leverer til sammen 550 kW, elektronisk begrenset toppfart på 250 km/t, gammeldags rekkevidde på litt over 500 kilometer. Kjapplading gir deg 100 kilometers rekkevidde på fem minutter.

Men sa jeg at jeg ikke ble direkte kvalm av eksteriøret? Interiøret, derimot…

Dersom du ikke liker rosa gull (kanskje vi heller skulle kalle fargen «oppdrettslaks» for å få det hele ned på jorda?), så se vekk nå.

For dette tipper!

Her er det vaffelmønstrede, hvite seter, det er en S-Klasse-type kommando-sentral med to svære skjermer og en høy sentral konsoll, og det er lysende blå elementer overalt for å minne deg om hvor elektrisk miljøvennlig du egentlig er.

Men uansett hvor øyet beveger seg blir det forstyrret av rosa gull. Overalt.

Et positivt innslag var derimot et smakfullt te-sett i baksetet (i stedet for vulgær spesialkjøler for Dom Perignon 1959 for eksempel).

Blomsterglass med friske blomster var det der bak også.

Det skulle ikke forundre meg om en slik bil – kanskje ikke så voldsom – allerede lå inne i Daimlers forretningsplaner for Kina.