Hvem skulle trodd? MG er 100!

I dag er historien kjent.

De triste restene av en av Storbritannias stoltheter ble kjøpt opp av Nanjing Auomobile Group i 2005. De klarte ikke jobben alene, så de fusjonerte med mektige SAIC to år etter, samme år som produksjonen av gamle modeller med gammelt produksjonsverktøy begynte.

Sommeren 2011 ble MG 6 lansert – den første nye MG-modellen på engelsk marked på 16 år.

Etter det har det gått så det griner, selv om det fremdeles er noen tweed-typer med kjørehansker som mener det er helligbrøde at dette klassiske sportsbilmerket nå består av digitale el-biler.

Kanskje det hjelper nå som kineserne attpåtil kommer med en åpen to-seter. Vi kan kanskje til og med håpe at de gjeninnfører det geniale slagordet Safety Fast.

Historien

OK. Siden du er inne på Bilnorge.no er du kanskje vant til litt innskutte informasjoner her og der, så du kan like godt ta med deg den historien også.

Ted Colegrove var MGs reklamesjef på 20-tallet. I 1929 kom han kjørende bak en ny buss og la merke til at den hadde et skilt på hekken der det sto «Safety. First». Bussen var nemlig utstyrt med den store nyheten, firehjulsbremser, og fortalte om det på denne måten.

Colegrove syntes dette var genialt, og ville passe som slogan for MG med en liten omskrivning, dro rett tilbake til fabrikken der han fant sjefen, Cecil Kimber, ved skrivebordet med et annonseutkast med det slagordet de brukte på den tiden: «Faster than Most» som noen hadde kludret på slik at det sto Faster than Most Bicycles.

Kimber var rasende, men da han fikk se det nye forslaget og fant ut at det ikke gikk an å kødde med det, ble de der og da enige om at fra nå av het det Safety Fast!.

Det har vært brukt av MG fra 1929 til Abingdon-fabrikken ble stengt i 1979 og fortjener vel absolutt en repetisjon.

Og dermed har du møtt Cecil Kimber også, og vi kan begynne på den egentlige historien.

Garasje-start

Morris Garage var navnet på Morris-forhandleren i Oxford. Butikken var eid av William Morris selv. I 1921 ble Cecil Kimber ansatt som salgssjef der, direktør året etter, og det tok ikke lang tid før han modifiserte bilene etter eget hode.

De solide Morris Oxford-bilene ble plutselig fyrrige hopper med bra utseende og et visst temperament, samtidig som det sto MG Super Sports på snuten.

Mange med spesielle karosserier fra Coventry-naboen Carbodies, og selv om de ble solgt som Kimber Specials, hadde de både Morris og MG (Morris Garage) logoer om bord.

Første gang man så åttekanten med MG inni var i 1923, og den 1. mai 1924 ble det registrert som varemerke.

Der har vi den egentlige fødselsdagen.

Egen fabrikk

Etterspørselen økte, produksjonen måtte flytte fra verkstedet til et større anlegg. I 1927 fikk de sin egen fabrikk og kunne skryte av eget samlebånd for første gang.

1928: Egen identitet som M.G. Car Company og for første gang på bilutstillingen i Earls Court. Flytting igjen – til den permanente hjemme-scenen i Abingdon – som varte til 1979.

1930: M.G. Car Company ble et aksjeselskap, men fremdeles William Morris sitt private selskap inntil han solgte det til Morris Motors Ltd – hans eget holdingselskap – i 1935.

Så roet det seg, med en rekke milepæl-modeller opp gjennom årene. Stort sett to-setere, de fleste åpne, uten store motorer (ned til 750 ccm) men med heftig temperament og herlig låt. Det gjorde ikke noe at en og annen også var ganske kompressormatet. Innimellom dukket det også opp spesialbygde rekordbiler som virkelig satte MG på kartet.

Så kom etterkrigstiden med de klassiske TC, TD og TF-modellene som var så viktige for Storbritannias handelsbalanse – alle basert på TB fra før krigen.

Paradigme-skifte

Med MGA i 1955 oppdaget fabrikken at verden hadde gått videre, og vi fikk en forholdsvis moderne bil, med karosseri som i det minste dekket hjulene. Og med MGB i 1962 er vi kommet opp til MGs gullalder på den måten at ikke bare hadde de bra produkt – det hadde de jo også før krigen – men de hadde også et produksjons- og salgsvolum som det sto respekt av.

Det hadde de ikke akkurat hatt før krigen.

Nå var MG og Morris (som allerede var blitt Nuffield) fusjonert med Austin – noen som husker BMC? – og under John Thornley gikk det veldig greit.

Men så begynte det virkelig å halte. British Leyland Motor Corporation dukket opp, så British Leyland og deretter Rover Group for å avslutte hele den triste marsjen med MG Rover Group som tryna i 2005.

Jeg har ikke tenkt å liste alle modellene her, da kan du gå til Tor Ivar Vollas MG-historie på BilNorge.no , men se på disse bildene som fulgte med MG-presentasjonen i Paris.

Bildene kommer fra British Motor Museum i Gaydon – (spaseravstand neste gang du skal hente din Jaguar eller Aston Martin på fabrikken) som har en imponerende samling av disse bilene, også rekordbiler, prototyper og konsepter.

Tidlig til Norge

I Norge trillet det litt MG i hvert fall i 1929 – en er listet i KNAs høstløp det året. I 1933 startet Rolf Husem (senere betydelig Fiat-importør) et selskap for å importere Studebaker og MG – det satte ikke store spor etter seg.

Morris-importør Rasch-Olsen overtok I 1937. Det ble tre nye og fire brukte før krigen. Etter krigen kom kjente navn som Sontum og Skotvedt og Wigand (i Bergen) på banen, men det gikk tregt. I 1965 passerte bestanden 300 enheter.

Så begynte nedgangstidene da MG sluttet å være MG, men ble en logo på biler den slett ikke hørte hjemme på. Bruktimport av de klassiske var det som holdt merkefanen ganske høy og klubben ganske levende her hjemme.

I 2019 kom de første tre kinesiske MG-ene forsøksvis på registreringslisten. 3.700 året etter! Og til sammen har det vært solgt 15.000 el-MG-er i Norge disse siste årene.

Syns hva du vil om kinesiske elbiler – her holder de i hvert fall liv i et merke som er verdt å feire.