Den beste av de beste

Hva gjør man når man oppdager at klassiske biler tiltrekker seg den ønskede målgruppen, men at det er så mange «skjønnhetskonkurranser» for klassiske biler nå, at det ikke finnes åpning for enda en Concours?

En no-brainer! Man lager en konkurranse blant vinnerne av alle de konkurransene man ikke kunne konkurrere med. Man lager en Best-of-the-best.

I hvert fall ble det den smarte utveien til The Hon. Sir Michael Kadoorie, styreformann i The Hongkong and Shanghai Hotels, Limited, og en av stifteren av Peninsula Classics Best of the Best Award.

Peninsula er navnet på en ganske luksuriøs hotellkjede, med røtter tilbake nesten til opiumskrigene.

Enda mer vinner

Hong Kong and Shanghai Hotels, Limited ble grunnlagt I 1866. Det ble bare eiendomshandler før det første The Peninsula Hong Kong Hotel åpnet i 1928. Ikke før på 80- og 90 tallet de ble virkelig internasjonale, og et av de mest luksuriøse hotellkjedene i verden.

Selskapet ble grunnlagt og har hele veien vært eid av Kadoorie-familien. I dag er det Sir Michael Kadoorie som er sjef for hotelldriften og som kaller seg mannen som satte i gang Best of the Best – første gang i 2015.

 Han fikk med seg mange prestisjefolk fra jålebil-miljøet. Og at han fikk samlet – i første omgang – seks vinnere fra seks prestisjeshow, hvorav en skulle bli enda mer vinner, gjorde selvfølgelig sitt til at alle de vakre klassisk-bil folkene dukket opp.

Ikke tilfeldig dato

Ikke vær i tvil – dette er en god kundegruppe for den globale Peninsula-kjeden.

I år er det vinnerne fra sju av de mest prestisjetunge 2025-arrangementene som kjemper om best-av-best tittelen. Den spennende (???) kåringen skal finne sted den 27. januar på Peninsula i Paris.

Ikke en tilfeldig dato – hele klassisk-verdenen er samlet der da, før Retromobile, før alle sammen fyker opp til Ice-arrangementet i St. Moritz eller til historisk Monte Carlo rally.

Peninsula-kretsen har fortalt hvem de sju kandidatene er, så nå er det bare å sette seg tilbake og vedde på sin egen favoritt.

Jeg er sikker på det er bookmakere i England som for lengst har begynt å ta i mot veddemål på dette også. Og bare så det er sagt: selv har jeg ingen favoritter blant disse (men en definitivt ikke-favoritt), som er:

To engelske, en meget sportslig Bentley og en ganske sedat Rolls-Royce. Så har vi en verdig tysker, en Mercedes 500K som har vært ute av sirkulasjon siden 1997.

Og så er det de obligatoriske italienerne: to Alfa og to Ferrarier.

La oss ta dem fra Start:

1926 Rolls-Royce, Phantom I, vinner av Concours d’Elegance, Hampton Court.

En bil med lang historie fra den ble bestilt som bryllupspresang i 1926. Karosseriet er fra forholdsvis anonyme Charles Clark & Son, med masse nydelige finesser Bilen har bare vært vedlikeholdt, aldri restaurert, så den er beundringsverdig original. Dessuten tilhører den ikke det faste gjenget av utstillingshorer. Den har ikke vært vist offentlig siden Pebbles Beach i 1997 før den nå dukket opp på de historiske plenene, nesten midt i London.

1934 Alfa Romeo Tipo B. Vinner i Concorso d’Eleganza Villa d’Este.

En ren Grand Prix racer, litt i skyggen av de to tunge tyske Sølvpilene, men allikevel ren Scuderia Ferrari-racerbil som gjorde seg spesielt bemerket da den gruset tyskerne i det Tyske Grand Prix på Nürburgring i 1935 og nazi-arrangørene ikke en gang hadde sørget for en skive med den italienske nasjonalsangen. Men den hadde vinneren, Tazio Nuvolari, tatt med seg, så da måtte den spilles. Akkurat denne bilen har vunnet Grand Prix-løp i Nice, Tripoli og Berlin. Privat eier siden krigen, og jevnlig luftet på vanlige landeveier.

1936 Mercedes-Benz 500 K Spezial Roadster, Sindelfingen spesialkarosseri. Vinner Salon Privé.

Fersk vinner fra arrangementet på Blenheim Palace – fødestedet til Sir Winston Churchill. Ikke akkurat noen tyskervenn – jeg lurer på hvor mange ganger han roterte i graven etter årets arrangement. Men hvis man er ute etter maktdemonstrasjoner er dette et riktig valg – samtidig som den har klær som gjør den ganske feminin og attraktiv. Inntil du rykker gassen i bånn og aktiverer den enorme kompressoren lenge nok til å passere alle som har vært frekke nok til å samle seg foran deg. Etter krigen har den nesten ikke vært vist, før den hadde en kort forestilling på Pebble Beach i 1997.

1951 Bentley Mark VI Cresta. Vinner Cartier Style et Luxe Concours d’Elegance.

Jean Daninos var en fransk fabrikkeier som delte sine private interesser mellom skøyteløp (på skøyter han hadde kjøpt i Oslo før krigen) og biler. Han bygde noen prototyper til seg selv som han kalte Cresta, og så bestilte han et Bentley chassis som han satte et Cresta-karosseri på. Hadde det ikke vært for at han skapte Facel Vega like etterpå, og at de liknet litt på denne Crestaen, hadde bilen sannsynligvis vært vraket for lenge siden. Men den ble bevart og ble omfattende restaurert mellom 1993 og 1999 og er i dag slik den var da Daninos bygde den.

1938 Alfa Romeo 8C 2900B. Karosseri: Stabilimenti Farina. Vinner: Amelia Concours d’Élégance.

Familieforholdene her er jo mer enn nok til å forsvare en førstepremie. Nino Farina var racerfører før krigen, og etter krigen ble han den første offisielle verdensmester i den nystartede Formel 1 serien. Det var han som kjøpte denne Alfaen og karosseriet kjøpte han av sin far, Giovanni, som drev Stablimenti Farina. Det var derfra broren, Battista Pinin, ble kickstartet på veien mot verdens mest kjente karosserimaker. Det er alminnelig vedtatt at det var Battista som designet dette karosseriet, men jeg er ikke overbevist Det er dagens eier som har restaurert den tilbake til originalen.

1954 Ferrari 375 MM, karosseri fra Ghia. Vinner Cavallino Classic.

Ghia er ikke blant de vanligste Ferrari-skredderne. Det alene gjør denne bilen verdt et blikk eller to til. Dessuten er dette en opprinnelig racerbil som eieren ville ha tilbake til gatebruk-standard. Som lukket coupé for sikkerhets skyld, og ikke en gang som en speedster. Nå var det jo en rekke 375 som ble Mille Miglia-biler – og dermed per definisjon landeveisdugelige. Men denne hadde en annen bakgrunn. Ren racer med Lampredis store 4,5 liters V12 motor – ikke akkurat noen F1-suksess da. Denne bilen overlevde som en ubrukelig racerbil inntil eieren bestilte et karosseri til den, designet av Michelotti og – viste det seg – det ble den siste Ferrarien Ghia kledde på. Denne gamle bilen debuterte i sin nye form på Torinoutstillingen i 1955.,

1996 Ferrari F50 GT, karosseri fra Pininfarina. Vinner The Quail, A Motorsports Gathering.

Dette blir en veteranbil i år, men hvis du kjøper den er jeg ikke sikker du får skilter på den. Chassis 01 var fabrikkens første testbil da de utviklet F50 plattformen med tanke på GT1-kategorien. Kullfiber chassis, 750 hk fra 4,7 liters V12 og Speedline hjul. Den er full av aerodynamiske hjelpemidler og er bygget for banebruk. Det er bare å slå fast: F50 GT-programmet ble ingen suksess, men bilen ble åpenbart funnet verdig til en pris allikevel.

Og dermed venter vil alle spent (ikke???) på hva de betydningsfulle jurymedlemmene har bestemt seg for, når champagnen sprettes på Peninsula om noen uker.

Personlig setter jeg i hvert fall ikke noen penger på F50-Ferrarien. Den mangler det meste og har ikke en gang sjarm.