Blått til lyst - del 2

Golfen på sin side høres nærmest syntetisk ut i forhold. Et svakt turbo-hvin kan høres, og ved oppgiring gir den fra seg et lite rasp, men lydbildet totalt er ganske flatt og monotont.

DSG-kassa er like kjapp som alltid – men kan med fordel gires ned manuelt ved forbikjøringer. I Sport-modus liker den riktignok å holde høye turtall for lenge, mens i normal-modus girer den veldig fort opp i sjettegir. En midt-i-mellom-modus hadde gjort seg her.

Golf er Golf
På veien er Golf igjen som alle andre Golfer. Komfortabel, letthåndert og rett og slett enkel å leve med. Støynivået er behagelig, setene er gode og et velbygd, godt utstyrt interiør gjør hvilken som helst tur til en lek – enten du putrer av gårde på motorveien eller koser deg på en øde grusvei.

Golf R er også langt mer komfortabel enn Subaruen. Subaruen er langt fra like tilgivende. Dette er knallhardt. Det er ikke slik at det slår i understellet – fjærer og dempere tar unna – men det er særdeles stivt. På landeveien går det i stor grad bra, men kjør sakte gjennom områder med litt veiarbeid eller mye hull i veien.

Kjøremaskin
På en annen side; balansen i Subaruen er perfekt. Bilen lystrer hvert minste vink, og den harde, direkte styringen gjør svingete veier, både på grus og asfalt, til en drøm.

Det som virkelig slår meg med Subaruen, er hvor glimrende den er på «primærfunksjonene». Sittestillingen er glimrende. Rattet sitter perfekt, og hindrer ikke synet av instrumentene. Girkassen er fantastisk – med seks tette trinn. Denne kassa er glad i kontante, raske skift, og minner en del om den som står i Subaru BRZ/Toyota GT-86.

Pedalfølelsen er ypperlig. Bremsene er lettdoserte samtidig som de biter hardt, clutchpedalen passe hard og bitepunktet er tydelig definert. Gasspedalen justeres delvis av kjøreprogrammet. I Sport er den lineær og god – i Sport Sharp (eller Sport #) blir responsen veldig kvass, hakket for kvass faktisk. Jeg foretrekker å bruke hele pedalvandringen i Sport-programmet. Dette er også den eneste bilen jeg har kjørt hvor girskiftindikatoren er like hissig på å anbefale en nedgiring som oppgiring! Moro.

Godt utstyrt
Golfen på sin side er ikke like rett frem. For å se hele speedometeret og turtelleren, må rattet justeres høyere enn jeg syns er komfortabelt. Samtidig er rattet litt tynt og spinkelt, mens det er helt klinisk fritt for tilbakemeldinger fra hjulene. Med sportsstyring blir rattet bare tyngre, tilbakemeldingene glimrer fortsatt med sitt fravær.

Bremsene er ikke like enkel å føle seg frem til, og det skinner igjennom at dette «bare» er en Golf – på godt og vondt. Men på utstyr og materialkvalitet er hatchbacken fra Wolfsburg lysår foran. Adaptiv cruise control, autobrems, stor og lettmanøvrert infotainment-skjerm og alt annet man forventer i en topputstyrt Golf. Subaruen føles billigere innvendig. Infotainment-løsningen virker ettermontert, er tung i bruken og mangler DAB. Inntrykket blir litt rotete.

Gimmick
Skjermen på toppen av dashbordet blir derfor satt til å vise turbotrykksmåler – en gøy gimmick Golfen ikke kan by på. Men på slike biler er det kjøreegenskapene som teller mest, og der er Subaru kongen.

LES VIDERE:
- Del 1
- Vårt valg
- Testvurdering og poeng VW Golf R
- Testvurdering og poeng Subaru WRX STi