Chryslers nye ungdom

Chrysler har søkt beskyttelse mot kreditorene – som det heter. Med andre ord: Alt er klart for en kjapp oppstandelse fra de ikke helt døde.

Publisert Sist oppdatert

Obama holdt ord. Han ga Chrysler frist ut april med å komme opp med en troverdig plan for å overleve, i mer eller mindre den situasjonen, og i det formatet selskapet befant seg ved begynnelsen av måneden. Hvis de ikke klarte det, ville han sørge for at regjeringen slo til.

Alt var greit. Avtaler med fagforeninger var på plass. En rekke av underleverandørene hadde sagt ja til en sanering. Men så var det noen av de fondene som fremdeles eide såpass mye som 30 prosent av gjelden, som ikke ville gå med på at de også skulle være uprioriterte dersom aktiva skulle fordeles.

Kapittel 11

Og dermed var det helt klart at det ikke ville komme flere statlige spenn for å holde skuta flytende, så det var bare å sende hele greia til retten, under en såkalt kapittel 11-anmodning. Det vil si at selskapet fortsetter som før, men er beskyttet mot sine kreditorers krav en stund.

Smart nok valgte man en rettsinstans i New York syd og traff vel akkurat den administratoren man hadde håpet på.

Det sies at det var blind trekning om hvilken dommer som skulle få saken, men den endte hos Arthur Gonzales, 62 år gammel og som garantert ikke lar seg imponere av at dette er den 6. største potensielle konken i USA. Han har nettopp gjort seg ferdig med både Enron og WorldCom, og er med andre ord en som blant annet forstår poenget med kjapp behandling av slike saker.

Ny start

Det man kan håpe på, og som de fleste allerede faktisk regner med, er at Chrysler står opp som en Fugl Fønix i løpet av 30 eller 60 dager. Adekvat finansiert med skattebetaler-penger og med en tett forbindelse med Fiat som pøser på med teknologi, produksjonsutstyr og administrative kunnskaper. Og med en, på sikt, 35 prosent eierandel.

Hva er det med Chrysler som trekker til seg disse store personlighetene?

Lee Iacocca står fremdeles som en påla i historiene om de store turn-arounds i verdens industri-historie. Bob Lutz var en meget spennende manager der i mange år. Kirk Kerkorian, som den gang vel ikke var mer enn ca. 80 år, hadde veldig lyst til å overta Chrysler i 1995, men bommet.

Si hva du vil om Jürgen Schrempp, Mercedes-sjefen, men som Chrysler-topp i mange år, var han litt av en top-billing han også. Bob Nardelli, som nå forlater selskapet uten så mye som en cent i fallskjerm, tilhører heller ikke dvergene i denne bransjen.

Torino på vei

Og nå ser det altså ut til at Sergio Marchionne er på vei inn. Han som har snudd Fiat på et par år og er i ferd med å skreve over store deler av den globale bilindustrien. Jeg har aldri vært på et møte med Åge Samuelsen, men jeg innbiller meg at når Halleluja-folket gikk derfra, var det omtrent som å gå fra en konferanse i regi av Marchionne.

Sist jeg hørte ham var torsdag for ti dager siden, da han kunne fortelle at på tross av at alt var gæærnt, var Fiat bare 45 millioner euro unna å drive i pluss i første kvartal i år. Sammenlign det med for eksempel Daimler (1,3 milliarder baklengs i samme periode), så ser du at det var mer enn bra.

Men samtidig gjentok han sin visjon om stor innflytelse hos Chrysler. Samtidig som han gjentok at dagens strukturelle problem var alt for stor kapasitet, samtidig som det ikke fantes frie midler til konsolidering, så derfor trengte man skattebetalernes penger.

Også til Opel

Da var det helt klart ikke bare amerikanske penger inn i Chrysler han tenkte på, men han flyttet også blikket nordover til Opel.

Selvfølgelig vil et ben i Detroit og et i Rüsselsheim, mens hodet er i Torino, by på en del utfordringer, men Marchionne er definisjonen på denne periodens Supermann. Og oppskriften ellers er helt etter hans bok.

Med Opel vil han også få de volumene han mener er helt nødvendig, samtidig som han får en garanti på 6 milliarder statlige euro derfra.

Når vi ser helt kynisk på det, kunne han ikke ønske seg noe bedre enn den gjentatte og meget sterke opposisjonen til en slik deal fra Opels fagforeninger.

Den betyr ganske enkelt at Fiat allerede har klare ideer om hvordan de skal kutte kostnader og rasjonalisere produksjonen hos tyskerne – og en lang historie fra Volkswagen forteller klart om hvordan fagforeningene ønsker det.

Marchionnes store fordel er at han ikke behøver bruke en lire – eller hva det er for slags penger Italia bruker akkurat nå – for å skaffe seg det han mener han trenger og kan håndtere. Han kan bare sitte der og vente til de andre kommer løpende til ham.

Det som skal bli virkelig spennende, er å se hvordan børsen reagerer på dette. 1. mai fikk investorene ikke tid til å summe seg. Lørdag og søndag var det ingen handel over disk. I dag faller den første dommen.

Og den kommer ikke fra noen dommer i New York.

PS!

En time etter Milano-børsens åpning mandag, er Fiat-aksjen steget med nesten ti prosent. Markedet applauderer.

Powered by Labrador CMS