Suksess i Torino

Ingen billetter, folk rusla inn og tittet og pratet og unger på trehjulssykler og bikkjer som stakk av og viktigperer av noen unge herrer som skulle forklare en ganske uinteressert kjæreste om hva coil-over egentlig er, og jeg er sikker på at av de 700.000 var det en rekke som kom igjen neste dag – og dagen etter.

For det var så mye å få med seg, og scenene skiftet flere ganger hver dag.

«Street Talk» programmet dreide for eksempel seg om «hvordan bli biljournalist» den ene dagen og «hvordan bli bildesigner» den neste. (Det siste var det forresten Roberto Giolito som fortalte om. Du møtte ham i det siste BIL – man kan lett få veldig dårligere rådgivere enn ham).

Mangfold
Søndagen var det for eksempel først en gruppe ganske klassiske biler på paradeplassen, mens i en av de store parkene utenfor sentrum var det amcar-samling, og på den store Veneto-plassen var den noen ekstremt morsomme 2CV-er (og noen ekstremt vanlige også), og jommen dukket det ikke opp tre bitte små veteraner fra rundt første verdenskrig-tid. En italiensk Temperino og to franskmenn.

Og på ettermiddagen hadde en ny gruppe ganske supre og ganske klassiske biler inntatt plassen ved hovedkvarteret.

Mye gromt der, ja. En Garavini-oppbygget 500 fra 1939 – det var han som var supertrimmeren for Fiat før krigen. En 850-spessial jeg aldri har sett før, Lampra het den, men jeg er like klok. Jeg fant ikke eieren og la igjen kortet under viskeren, så kanskje hører jeg noe. Motoren under glassruten på den store bakluken fortjener jommen oppmerksomhet.

En Alfa-motorisert et-eller-annet som så ut som en Formel 2 har jeg heller ikke snøring på. Det begynner kanskje å bli på tide å skjerpe seg?

Og en fiat OttoVu – det heter ikke V Åtte der nei. Og denne med et nydelig karosseri bygget hos Fiats eget karosseriverksted – på høyde, og vel så det, med det beste fra de beste på utsiden. Og man lager ikke panserpynt som det lenger.

Gamle kjente
Og nok en gang en bråte gamle kjenninger, og i hvert fall én som jeg kommer til å føle som en gammel kjenning når jeg treffer ham igjen mandag. De du ser bilder av her er Aldo Brovarone – en mester, med Pininfarina-ansatt ansvar for blant annet Dino.

Mannen med capsen er Alfredo Stola, han har en finger borti alt som skjer i Torino, og alt som ikke skjer også, forresten.

Umberto Palermo så jeg sist i en ganske bråkete bar han også eide. Den har han solgt, nå er det bare design som gjelder – og gammeldags type Coachbuilding.

Og så ser du Luca Mazzanti ved sin bil – den historien går langt tilbake, og han lover at det skal bli mer fremover.

Og bikkja? Giannina!

Crumball
At byen også ble invadert av Crumball Rally på søndag morgen (sjekk dem på nettet, gøyale engelskmenn som kjøper gamle halvvrak for å dra på tur med formål å komme hjem med helvrak) var nok utenfor arrangørenes program, men det gjorde ikke noe for stemningen i byen det heller.

Nevnte jeg gatemat-orgien i min forrige begeistring? Jeg tror at New York er det nærmeste stedet som kan være en rival til det jeg opplevde her.

Og her har de enda morsommere kjøretøy enn i N.Y. – Vespaer og gamle Citroëner finner vi nok der borte også, og Airstream ble jo oppfunnet av amerikanerne. Men har du for eksempel sett en gammel Fiat 500 snittet i hoftehøyde for å bygge skikkelig kullgrill?

Målgang
Så ble det mørkt og ved midnatt var det hele slutt. Men også her sørget Torino for en skikkelig finte.

Vanligvis blir en bilutstilling avsluttet med at alle som har strøm tuter med hornet. Her ble det annerledes.

Alle som kunne, startet og kjørte. Og ikke hvorsomhelst. I gamle dager da Torino-utstillingen fant sted i de store utstillingshallene i Valentino-parken, hadde arrangørene lagt opp en prøvekjøringsløype for journalistene oppe i åsene på andre siden av Po.

Jeg vet ikke hvor ofte vettaskremte Maserati-mekanikere som var utkommandert som co-drivere, trakk frem bilde av mor og barn der hjemme for å kommunisere at de nok kunne tenke seg en litt tryggere tur.

Og den gangen var utstillingen i november – regnvåte høstbladglatte svinger.

I natt var det tørt, men vi kjørte akkurat den samme ruten som den gang. Selv kjørte jeg ikke nå, bare satt på, og det var tider jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med bilde av mor og barn der hjemme.

Men du store verden for noen morsomme dager dette har vært. Jeg er mett. Passe mett – ikke overmett.

Og siden arrangørene, da de slukket lyset, fortalte at neste års finner sted fra 6. til 10. juni, kan du allerede nå begynne å pønske ut passende alibier.