Russebilnostalgi på Lillehammer

Men nei. Riktignok ble bilen videresolgt og satt på en låve i Østfold, men den nye eier gjorde absolutt ingenting med den, paradoksalt nok kan vi vel i dag si ”heldigvis”. Ikke ville eieren selge Nashen til en som trengte deler heller, her er det mer opplagt å utbryte ”heldigvis for det ble bil av den andre Nashen likevel.

Så står den da i dag på museum, som et monument over at russebiler en gang kunne stå på egne hjul uten hyttepåbygg og jordskjelvfrembringende forsterkere, for her-kommer-jeg-effekten ble likevel sikret ved sjåførens konstante bruk av kuraut-horn akkompagnert av passasjerenes hånddrevne sirener.

Den gangen, i 1964 dersom vi skal tro på den kostemalte dateringen på staget mellom frontlyktene, var moroa mer uskyldig – og betydelig mer gjennomført og kreativ. Det gjaldt å få seg en latterlig gammel bil og drodle humoristiske poenger på selve bilens bekostning. Eierne av denne bilen malte for eksempel en medalje på siden av bilen med tilhørende tekst: ”Gullmedalje fra Monaco GP 1845: Et synlig bevis på vognas yteevne!”. Andre bemerkninger om Nashens prestasjoner var ”Nash 1927 med turbo og kikhoste”, ”Denne bilen har skivebremser (sistnevnte var nyeste nytt på standardbiler på det tidlige 60-tallet), og det latinske sitatet ”per aspera ad astra (på ulendte veier til stjernene). Bremseeffekt og kjøreegenskaper var relativt abstrakte begreper, og kanskje medvirkende til at forskjermen bar følgende tekst: ”Er De redd? Det er vi og!

Populært var det også å dra poenger fra de enkelte komponentene. Eksempler: ”Denne side opp på panseret; ”persienner på panserets kjøleribber, ”nødutgang på torpedotoppens lufteluke og ”kraftuttak for snøfreser på sveivehullet i grillen. Alt som het belysning fikk sitt: ”Babord og ”styrbord på vippe-retningsviserne, funksjonene til bilens øvrige lykter forklares med ”leselampe”, ”nattlampe og ”ryggeljos”, mens lysstyrken oppgis til ”1 lumen, nesten 0”. På stigbrettene oppfordres det strengt: ”Tørk tå’re på føttom, din gris!

Kanskje denne kreativiteten var en mer takknemlig oppgave den gang enn nå – en bils funksjonsdetaljer var ikke, for å si det mildt, så innpakket i aerodynamiske linjer i 1927. Slibrigheter var overflødig – på akkurat denne bilen fant vi ikke noen mer vovede meldinger enn ”Piker under 16 år ingen adgang og ”Inngang til knuppkammers malt på bakdørene.

Alko-humoren var mer på dagens nivå: ”Entré voksne 1 60%, betales ved påstigning på døra og ”Drikk ikke opp spriten vår på den utenpåliggende bensintanken. Sponsorjakten var der allerede, åpenbart med blandede resultater utifra oppslaget ”Her skulle det stått noe om Compagniet, men Tresseng hadde ikke peng!”. Russen hadde åpenbart bedre fiskelykke hos ”Godkjent TV-forhandler Sportradio”, i hvert fall avsatte de hele bilens bakside til forretningen ved å male et TV-kabinett rundt bakruta (som dermed fremsto som TV-skjerm), komplett med noter trillende ut av hi-fi-høyttalerne på hver side. Og det var vel tross alt en sjanse for at aktivitetene på denne ”skjermen var mer spennende enn den tidens TV-programmer – NRK manglet ikke akkurat akvariescener i sine uendelige programpauser.

Nettopp hva som foregikk inni disse bilene er det få håndfaste vitnesbyrd om i bilene selv. I Nashen er det ikke kostet på/ gjort noe med interiøret overhodet, alt er nedslitt 1927-inntrykk. Russen hadde strammere budsjetter, utstyrspress var ennå et ukjent fenomen. Men bilene hadde kupéatmosfære så det holdt likevel, bokstavelig talt. Det gir fortsatt en spesiell følelse å stikke hodet inn i Nashen og kjenne lukta av gammal, urestaurert bil – med mer enn et snev av gammal moro!

Copyright bilder: Norsk Kjøretøyhistorisk Museum