250 GTZ gjenskapt

Zagatos aller siste debuterer på Villa d’Este stevnet som åpner i dag. Et av de morsomme poengene er at dette er et rent bestillingsverk, akkurat som den første var det for 50 år siden.

Nå har ikke Zagato noen stor Ferrari-tradisjon, men de få de har gjort er landemerker. Som den første 166 MM (serienr. 0018/M) fra 1949 – den ble bestilt av Antonio Stagnoli som var Vespa-representant for Brescia. Så kom en 166 Elaborata i 1953 og etter nye tre år skjedde det underlige at to av Ferraris beste kunder bestilte chassiser som skulle sendes rett til Zagato for å få karosserier der.

Champion
Uventet, men selv Enzo Ferrari kranglet ikke med de som forsynte ham med cash, så sommeren 1956 kunne Ugo Zagato signere ut 2 stk. 250 GT LWB med identiske karosserier. Den siste, 0537 GT ble ferdig først, den skulle nemlig delta i et bakkeløp den 24. juni – så den ble levert ulakkert, og meget spartansk utstyrt. Den ble lakkert etter at den hadde sikret seg annenplassen, men forble spartansk hele sitt aktive liv – denne var nemlig øremerket til racing.

0515 GT derimot, bilen fra Genève, ble en slags dronning på Concours d’Elegance-runden. Eieren, Vladimiro Galluzzi viste den alle steder den kunne vises, og den ble blant annet Italiensk Champion (skjønnhet).

I ettertid har Ugo Zagato forklart at grunnen til at han kunne gjøre disse prosjektene såpass kjapt, var at han hadde allerede en Lancia Appia i arbeid, og at Ferrariene så nesten identiske ut. Han kunne også fortelle at han gjorde penger på dette. Mens chassisbiten kostet 3 millioner lire, tok han 900.000 for karosseriet.

Tre karosserier til bygget han på lang-akselavstand-250GT’en, men det var bare de tre første som fikk hans karakteristiske bubble-roof – de to siste hadde flatt tak – og dermed bare halvparten av veteranbilverdien.

Japansk entusiasme
For selvfølgelig er de restaurert og tre ganger så bra som de var da de var nye. Hvilket for eksempel den japanske samleren, Yoshiyuki Hayashi vet det meste om. Han eier en rekke av disse, blant annet en tidlig 166, og hans nyeste er en Enzo. Men så gikk han til Zagato og spurte om de kunne gjøre noe med hans 575 M, helst slik at man ble minnet om 1956-utgaven.

Zagato, som i det siste blant annet har tegnet noen praktfulle trikker for Milano, spurte Ferrari om det var i orden. Ferrari så på dette som en mulighet til å feire litt de også, 250 GTZ er jo ikke akkurat noe som kaster en stygg skygge over Ferrari-myten.

Så med hus-designeren, Norihido Harada, bak tegneblyanten satte de i gang. Akkurat som originalen er det aluminium, håndbanket hele veien, to-farget eksteriør, og en håndtering av volumene som er typisk Zagato fra 50-årene. Bilen skulle sitte like tett rundt mekanikk og passasjerer som buksa rundt rumpa på en matador, derfor ser vi også antydninger av det originale double bubble-taket.

Og akkurat som Galluzzis bil debuterte på tidens viktigste Concours d’Elegance, den i Cortina d’Amprezzo, debuterer Hayashis på vår tids viktigste.