Den tradisjonelle lyskasteren består av en pære i en reflektor og et optisk lykteglass. Hensikten med reflektoren er å samle så mye lys som mulig for å få maksimal rekkevidde på lysstrålen. Som en tommelfingerregel kan man si at jo dypere reflektoren er, desto mer effektiv er den.
Reflektorflaten i den tradisjonelle lyskasteren er formet som en paraboloid, altså en parabol dreiet rundt sin egen akse. Sett forfra brukes den øverste delen til nærlys. Lyskilden er plassert slik at lyset som stråler oppover reflekteres ned på veien. Linser i lykteglasset sørger for fordeling av lyset. Disse optiske elementene kan tydelig sees som sylindrisk loddrette profileringer og prismer på glasset.
Optiske lyskastere har reflektorer som er formet som en treakset ellipsoid. Dette gjør det mulig å lage små men effektive lyskastere, faktisk dobbelt så effektive som den tradisjonelle lyskasteren. Enkelt forklart kan de sammenlignes med diasfremvisere. Systemet er altså et projektorsystem. Denne lysprojiseringen trenger godt gjennom tåke, og gir sterk kontrast mellom lys og mørke. Lystypen benyttes hovedsakelig i tåkelys og nærlys.
Ny utviklingsteknologi og større datakapasitet har de siste årene gjort det mulig å produsere lyskastere hvor hvert eneste punkt i reflektoren er beregnet av en datamaskin, såkalte frie flater. Denne teknologien tillater bruk av vektbesparende klare optikkfrie lykteglass laget av plast fordi lyset styres av reflektoren og ikke glasset. Bruk av frie flater gjør det også lettere å bestemme lysfordelingen på veibanen. Nesten alle moderne refleksjonslyskastersystemer er utstyrt med reflektorflater av denne typen.
Det finnes også systemer som kombinerer en reflektor formet som en treakset ellipsoid med frie flater. Ved å kombinere disse to lyskastertypene oppnår man større bredde på strølys og bedre belysning av veiskulderen.
