Henry Ford
Henry Ford
Henry Ford
Henry Ford
Henry Ford
Henry Ford

Frem fra glemselen

Henry Ford og et glimt av amerikansk mellomvalg

Siden denne merkelige historien endte for nøyaktig 100 år siden, og siden den her og der kan ligne på amerikansk valgkampforvirring slik vi dessverre kjenner den altfor godt i dag, kan det være verdt å gjenta den.

Her har vi en berømt forretningsmann, med visse spesielle oppfatninger, som stiller som kandidat til en av de høyeste posisjonene i nasjonen, som taper valget, som nekter å godta resultatet og som forfølger rivalen sin helt til vedkommende gir opp og forlater den posten han ble valgt til. Eller ikke.

Kanskje ingen overraskelse å høre at dette er Henry Ford. Vegetarianer og folkedansfanatiker, med antydninger av antisemitt og et sterkt ønske om å stå frem som fredsforkjemper.

Men før vi kommer så langt som at han tapte (eller ikke) i Senatsvalget i 1918, må vi tilbake til 1915.

Den første verdenskrig var brutt ut, og Ford forsøkte å få president Woodrow Wilson til å dra til Europa for å forhandle frem en fred.

Det ble ikke noe av, Ford kalte Wilson en liten stakkar og chartret selv Svenska Amerika Linjens passasjerbåt, Oscar II. Fordi Oscar II (en gang også Norges konge) hadde vært en fredens konge, ifølge Ford.

Og båten, selv om den var svensk, hadde gått fast på Kristiania-New York fra 1902 til 1925!

Med den skulle han dra til Europa, med noen likesinnede venner og 40-50 pressefolk. Hornmusikken spilte “I Didn't Raise My Boy to Be a Soldier” ved avgang og krangelen begynte etter bare en dag da et telegram fortalte at nå ville Wilson ruste opp.

Hvordan skulle fredskipet reagere på det?

Ford forsvant ned i lugaren sin og viste seg ikke mer. Lugaren ble riktignok stormet av journalistene en kveld, det hadde plutselig gått et rykte om at han var død.

Det var «bare» lungebetennelse, og siden Oslo var første havn la han seg inn på Grand Hotell i fire døgn, der han dikterte en uttalelse som jeg tror Aftenposten fremdeles har digitalt et eller annet sted dypt nede i deres hjemmesider.

Så tok han toget til Bergen, gikk om bord på Bergensfjord julaften og var hjemme to dager over nyttår.

Fredsskipet fortsatte rundt i Europa, det holdt ut nesten like lenge som krigen. Ford betalte. Til sist hadde det visst kostet ham tilsvarende 12 millioner av dagens dollar.

Men nå var det presidentvalg og Ford var ikke surere på presidenten enn at han gikk sterkt inn for demokraten Wilson, på tross av at Ford selv var erklært høyprofil republikaner.

Da presidenten to år senere begynte å se at han kunne få problemer med å få forslaget om Nasjonenes Forbund (forløperen til FN) helskinnet gjennom Senatet, gikk han til støttespiller og fremdeles fredsaktivist Henry Ford med forslag om å stille til Senatsvalget. For Michigan og for det demokratiske partiet!

Han drev ikke noen valgkamp, han holdt ingen taler, og han brukte ingen penger på kampanjen.

Det ganske utrolige var at demokratene godkjente ham som sin kandidat og ba samtidig republikanerne slutte seg til rekkene, og droppe sin egen valgkamp.

Den gikk ikke hjem, Republikanerne kjørte sin egen kampanje om hvem som skulle bli deres kandidat. Og Henry Ford, som egentlig var komplett apolitisk, meldte seg på både i det demokratiske og det republikanske primærvalget.

Det provoserte selvfølgelig republikanerne, og av mange motkandidater ble en herre ved navn Truman Newberry republikanernes Senator-kandidat. Blant demokratene var det ingen som stilte mot Ford.

Newberry var ekte Detroit-gutt, hadde vært med på å stifte Packard og hadde hatt regjeringsnære oppgaver før krigen. Og sørget for at Ford tapte valget – men faktisk bare med 7.500 stemmer. 50,19 % mot 48,17 %. Datoen var 5. november 1918.

Det er nå vi kan dra paralleller til kjente, ferske fenomener.

En rekke velgere var forbanna på måten Newberrys organisasjon hadde brukt enorme summer på å vinne, på tross av at det var en øvre statlig grense på $ 10.000 pluss en lokal Michigan-grense på $ 3.500.

Newberry hadde spent $ 176.000 og ramlet rett oppi den føderale Corrupt Practices Act.

Først ba Ford senatet om en ny opptelling av stemmesedlene. Ikke noe skjedde og Newberry tok sin plass i Senatet som dermed var helt på vippen: to stemmers republikansk majoritet.

Men dagen etter var Ford der og anklaget sin motkandidat for ulovlig pengebruk og utilbørlig påvirkning av velgerne. Det endte med offentlig gransking og etterpå rettssak, der Newberry på vårparten 1920 ble dømt til to år og en heftig bot.

Men Høyesterett opphevet dommen, Newberry var en fri mann, men nå var det et stort spørsmål om han hadde rett til senatplassen sin.

Sent på høsten 1921 var Senatet ferdig med å granske konrollopptellingen etter valget, og de hadde drøftet Newberry og kommet til at alle anklager var ugrunnet og at senatet skulle ønske ham velkommen som en ekte-valgt senator.

Men de ga ham samtidig skikkelig tyn for at han hadde brukt altfor mange penger!

Og Ford ga seg ikke. Det gikk mot at han ville klare å få valget gjentatt, og da var Newberry så sliten at han ga opp Senat-plassen sin og reiste hjem til Detroit.

I Senatet ble han ironisk nok erstattet av James J. Couzens, en av de første aksjonærene hos Ford, etter hvert president og fremdeles styremedlem i selskapet da Ford kjøpte ham ut for 30 millioner av datidens dollar i 1919.

Og Ford droppet politikken helt etter dette.

Powered by Labrador CMS