Renaults tapre forsøk

Portretter
Som vanlig når man henter pressemappen på en bilutstilling får men med et utvalg portretter av selskapets toppfolk. De som gjerne vil ha æren for et eller annet, og som PR-avdelingen gjerne ser omtalt.

Så også hos Renault på Paris-utstillingen i år. Bilde av sjefen selv, Carlos Ghosn, selvfølgelig. Og deretter av 7 Executive Vice Presidents. Men ikke et eneste portrett av Patrick le Quement, mannen som siden han kom til Renault og overtok den fragmenterte designavdelingen i januar 1988, har vært hypet på hver eneste bilutstilling.

De siste årene har det blitt stadig stillere rundt ham, intervjuene med ham har vært ”hjemme hos”, og han har møtt opp på færre og færre presentasjoner.

Men fullstendig fjernet fra tryne-line up. Det er nytt. Og kanskje fullstendig ufortjent. For hvis det er så at andre styrer avdelingen nå, så kan man vanskelig si at det skjer med en stø hånd på roret.

LES VÅR FORHÅNDSOMTALE HER

Ondelius
Jeg snakker ikke nye Megane her, for den kan faktisk vise seg å være ganske bra, bare jeg får tenkt meg om litt. Jeg snakker heller ikke den grønne termosflasken som de kalte Z.E. Concept, men jeg snakker Ondelius som skulle konkurrere med de to andre franske vedettene: Citroën Hypnos og Peugeot RC HYmotion4.

Det hele er en slags sømløs overflate som er trukket rundt hele kjøretøyet, akkurat som en flykropp.

Fronten glir umerkelig over i frontruta og over på taket som trekkes sømløst ned på begge sidene, der til og med glasset ser ut som det hører med til helheten der den røyk-grå overflaten er trukket helt ned til bunnen av dørene som er festet i taket.

Fly-inspirert
En front som bare er definert av noen hvite plaststriper som trekkes litt bakover på sidene, er ikke noe du husker spesielt godt.

Og en hekk som bråstopper bråere enn på en 50 år gammel Ferrari ”bread van”, tilhører heller ikke de store mesterstykkene. Spesielt ikke når det ser ut som deler av coupeen kommer tytende ut der bak, akkurat som trykket der inne er blitt for høyt.

Fly-temaet finner vi også ganske tydelig inni, med tre rader, hver med to individuelle seter, akkurat som første klasse i et fly. Litt lekkert var imidlertid fargen på skinnet i setene som gikk i et slags forløp fra mørkeblått til en oransje på toppen.

Det hele virker ganske korpulent og ikke spesielt elegant. Men det virkelig store problemet for Renault må være at det for tiden er svært vanskelig å få øye på hvilken designvei konsernet akter å velge. Slik det er nå spriker det i alle retninger.