Voyah til Norge
Voyah til Norge

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Free
Voyah i-Free

Voyah i-Land
Voyah i-Land

Voyah i-Land
Voyah i-Land

Voyah i-Land
Voyah i-Land

Voyah i-Land
Voyah i-Land

Voyah i-Land
Voyah i-Land

Voyah i-Dreamer
Voyah i-Dreamer

Fanget av fluepapiret: Voyah

Norge som fluepapir for marginale kinesiske bilmerker er tema for denne miniserien. I dag er det Voyah vil skal presentere.

Publisert Sist oppdatert

Felles for de tre bilmerkene vi presenterer i denne serien – tre merker som i løpet av en snau uke plutselig dukket opp på det norske markedet – er at de nesten ikke finnes.

Den første – Skyworth – er så langt produsert i mindre enn 5.000 eksemplarer.

Voyah har allerede passert 10.000 biler – tilsvarende det som er cirka månedsvolumet for både Nio og Xpeng.

Grunnen til at man ikke kan ta Voyah som en spøk er først og fremst at bilen kommer fra DongFeng – en av de virkelig store bilprodusentene der, og med en rekke joint ventures med vest-firmaer.

De burde med andre ord ha både kontaktene og peiling.

Det er snaue to år siden vi fikk høre at DongFeng planla en luksuslinje med elektriske biler. De skulle hete Voyah, Lantu på kinesisk, og hadde fått med Italdesign på laget.

I hvert fall den første modellen vi møtte derfra: i-Land, en måkevingedør-coupe som sto på bilutstillingen i Beijing 2020 – som ingen egentlig oppdaget fordi det var en ganske smittsom sykdom gående løs den gangen.

Et konsept som var i direkte slekt med Italdesigns Da Vinci fra Genève 2019. Jeg tror jeg var fornøyd med den.

Det er ikke helt klart om – eller i hvilken grad – Italdesign deltok i-Free, merkets første produksjonsmodell – som altså skal lande i Oslo, åpenbart i et anlegg a la Nio House – i juni.

Men i-Free ser egentlig ganske bra ut, ikke minst fordi den har sin helt egne personlighet uten særlig mye copy-paste. Den er også ganske god på strømlinjer, Cw på under 0,3 – bra for noe såpass stort.

De spesifikasjonene vi har fått så langt sier 491 x 195 x 169 på 296 cm akselavstand. Ikke noe om vekt, men fem seter blir vi lovet. Den burde bli rask med to motorer på til sammen 510 kW og 1040 Nm og firehjulsdrift.

Man kan også nøye seg med bakhjulsdrift, da blir det hele litt mer økonomisk, med rekkevidde på 505 km. Med alle fire hjulene i drift er vi nede på 475 km. Batteri på 88 kWt i begge tilfellene.

Kinesiske media har regnet om prisen til tilsvarende 51.000-56.000 US dollar.

Tre ikke altfor store skjermer for fører og passasjer, en rekke fører-assistenter og oppkoblinger – som alltid, og med Huawei-assistanse i en rekke av systemene.

Jeg er sikker på at andre tekniske detaljer og lister over utstyr er på vei, sikkert i enda større grad enn hos Nio – som jeg mistenker DongFeng for å ha tittet nærmere på når det gjelder Norges-lansering.

Bortsett fra at så langt har jeg ikke oppdaget at det er rekruttert noe norsk nøkkelpersonale.

La oss også ta med at en ny modell er på gang – i-Dreamer heter den – en ganske svær SUV / MPV, 532 x 198 x 181 cm.

Den er vel nummer to i rekken etter Hongqi når det gjelder «diskresjon, slett ingen selvfølge». Grillen på Dreamer gruser de største hos de nye BMW-ene – den eneste konkurrenten er det Røde Flagget.

Den ventes på markedet i Kina i midten av dette året. Og siden Voyah som regel (!) ikke bruker mer enn et par måneder fra de lanserer en modell til den er i Oslo, er den kanskje på plass til årsskiftet.

Men så: Hvorfor?

For det første: hvorfor stupe ut i det uten noen åpenbar jording? DongFeng har for eksempel kontakt med Gill Gruppen, gjennom et annet Kina-agentur som det norske selskapet har.

Men det ser ikke ut som det er noen forbindelse den veien. Ei heller gjennom de europeiske produsentene de har joint ventures med.

For det andre: hvorfor gå løs på det aller øverste segmentet med en reell momstrussel satt ut i livet når deres biler skal ut på gater og veier? (Butikk på plass i sommer, biler utlevert fra nyttår).

DongFeng har i hvert fall 20 andre batterielektriske modeller, fra ca. 130.000 kroner hjemme – en rekke av dem bare ett eller to år gamle.

For det tredje – det later til at de kommer til å følge en direkte-salgs-modell uten at de har bygget opp et øko-system slik som Nio har. Det har ikke sluppet ut en lyd om eventuelle samarbeidspartnere på utleveringer eller servicemarked. Så hvordan skal det løses?

Det ser imidlertid ut som de dropper batteribytte-stasjoner. Den opprinnelige Italdesign-oppskriften var et rent skateboard – jeg har en sterk følelse av at det er den som ligger under de kommende Voyah-modellene også.

DongFeng er helt klare på at de skal til Europa med sine NEV-biler, Norge er bare en start. Og når selskaper på denne størrelsen legger brystkassen til, må de tas på alvor.

Det var bare en underlig start – og bildet av en luksus-yacht for full fart når de skal ønske seg selv velkommen til Norge? Vel påstår de at det er båt-inspirasjon i interiør-designet, men det virker vel litt underlig det også?

Powered by Labrador CMS