Merkevaresjapper i Paris

Egentlig pleier jeg å begynne biltilskuerturen min helt nederst på Champs-Elysées. Ved Franklin D. Roosevelt-plassen. Der finner du Artcurial – et av de bedre auksjonshusene og ikke et av de med super jippo og Ferrari-salg i Maranello og superbilhype på Goodwood eller Pebble Beach.

Men med verdens mest kultiverte auksjonarius og partner, Hervé Poulain (hvem startet Car Art bevegelsen da han fikk Andy Warhol til å dekore den BMW’en Poulain selv kjørte Le Mans med?) og alltid noe som skjer. Nå også.

For utenfor deres praktfulle bygning i en liten hage bak gullmalte jernporter sto Beltoise/Courage Matraen, type 630, fra Le Mans 1969. En rekke andre helter har også kjørt den – og nå skal den på en auksjon uttpå høsten.

Sammen med en annen bil som også sto parkert der. En 365 GTB/4 Ferrari, en virkelig one off, for det var den siste kundespesielle Ferrarien den gamle Pininfarina lot bygge. Den opptrådte på Parisutstillingen i 1969 og er den eneste Daytona Spyder med en slik Targa-løsning.

Rusler man litt lenger opp kommer man til det nye Citroën-bygget som jeg fremdeles ikke skjønner noe av. Det er nesten ikke folk der, nå i september var temaet ”Sommer og en gul Mehari var nesten det mest spennende der. Hvorfor la de ikke en spesialutstilling om 2CVs 60 år der, i stedet for i resepsjonen på hovedkvarteret og på Vitenskaps-byen langt utenfor sentrum?

Men hos Renault er det alltid folk. Og morsomme utstillinger. Sport handlet det om denne gang, og selv om de ikke akkurat kan skryte på seg så fantastisk F1-resultat har de mye annet å by på. Fra seriøse en seters racere ned til illsinte små Clioer. Morsom også en spesialseksjon som Renaults designere hadde gjort for et stort russisk bilblad, som ba om å få se bilen anno 2080.

Litt lenger opp, på samme side, holder Toyota til.Bortsett fra at jeg er skuffet over at de fremdeles ikke har installert et Toto-toalett der, slik jeg har bedt om i flere år (og nå er denne utrolige innretningen også kommet til Europa, så nå er det snart ikke noen vits i det – baren på hjørnet er før ute..) var utstillingen denne gang konsentrert om iQ. I produksjonsutgave.

Jeg satte meg til og med inn i en, før en høflig vakt helte meg ut igjen. ”V3erdenspremiere på Parisutstillingen blir liksom ikke akkurat det samme nå. Men hvorfor så bred? Det som gjør den spesielle japanske Kei Jidosha-klassen så herlig i bytrafikken er jo nettopp at bredden er begrenset. IQ, derimot, er bred. Det skal bli spennende å tre den gjennom storbytrafikken.

På vei opp mot Peugeot, på høyre side av gaten igjen, passerer man Mercedes’ representasjonslokale. De har ikke skjønt noe. Den er som en stor parkeringsplass der det eneste forsøket på å skape et miljø er å hive ut noen golfballer foran en hvit bil. Eneste grunn til at det var folk der var at det regnet ute.

Men fremdeles er det Peugeot Avenue, nesten oppe ved Triumfbuen som ruler. Alltid stappfullt der inne, salget av overprisede accessoirer går så det suser og de har alltid et tema som de bygger utstillingen rundt. Nå var det Shopping Days og det klarer de å få til å bli alt annet enn banalt. 20 små hagesprøyter pakket inn i gråpapir blir spesielt og en gammel Peugeot tråsykkel med sidevogn i peddig, og en moderne Peugeot scooter med pakker i tre meter høyde bakpå skaper miljø.

For ti år siden satte jeg ikke mine ben i denne paradegaten. Etter at bilbutikkene er kommet tilbake er et besøk der like obligatorisk som hos Doc’Auto.