Ermini vender tilbake

De av oss som fulgte tett med på italiensk racing i femti-årene (de tre av oss!) vil vite at det var ikke bare snakk om Alfa Romeo, Ferrari og Maserati nei.

Bak dem, i klassene for 1500 ccm og 750 ccm, kom horder av sjarmerende, åpne røde Barchettaer med klingende navn som Osca, Bandini, Stanguellini, Cisitalia og mange andre.

Blant dem også Ermini.

Mille Miglia
En av de få bilene fra vakre Firenze forresten, og som de fleste av de andre heltebilene, oppkalt etter garasjeeieren som ville kjøre Mille Miglia.

Når var åpenbart Pasquino Ermini litt mer enn mange av de andre glade fortkjørerne i Italia på den tiden. Den gamle bilen som står på Ermini-standen i Genève er bevis på det.

For nå er det krefter som forsøker å sette Ermini på kartet igjen. De har blant annet gått til Osella, tidligere Formel 1-team, men nå med stor suksess i mer tilgjengelige klasser, for konstruksjonen. Og til en kjent designer, Giulio Cappellini, for form.

Mens Osella er noen rever på sportsbiler, har Cappellini aldri designet en bil før. «Så jeg var uten motforestillinger, og hadde ingen forutinntatte meninger. Jeg var ute etter skjønnhet – og kompakte mål», sier han.

Gammelt og nytt
Der den nye står ved siden av den gamle, kan vi nok være enig om at Cappellinis er noe kontroversiell her og der, mens den gamle bare er klassisk skjønnhet.

Og da er vi tilbake til Pasquino. Hvordan han klarte det forteller ikke historien, men det gamle 1955 karosseriet er håndbanket av Sergio Scaglietti, som på denne tiden begynte å bli Ferraris egen karosserimaker, og som sikkert var vant til heftigere jobber enn denne 560 kgs, 1500 ccm (120 hk), 215 cm akselavstands lommeraceren.

Men ingen tvil om at mesteren la inn alle sine talenter i denne vakre skapningen.

(Ingen tvil heller, når du titter inni, at et slikt klassisk dashbord, fylt av runde klokker, er mer attraktivt enn en bar planke der man bare finner en display-skjerm som akkurat nå har gått i svart.)

357 Sport heter denne gamle, jeg aner ikke hvorfor, jeg tror ikke Ermini bygget så mange som 357 biler totalt, og ikke kan tallet ha referanse til sylindervolum eller noe annet mekanisk heller.

Seiottosei heter den nye, 686, men jeg aner ikke hvorfor det heller. Jeg vet bare at det er en spennende konstruksjon.

Rørramme
Den vridningsstive rør-rammen veier for eksempel 40 kg, langt under det jeg har hørt en kullfiber-monocoque veier. Der boltes motor og girkasse rett inn, og en deformeringssone i karbon hektes på foran.

Motoren er en 2-liters Renault turbo – Osella har mye erfaring med Renault Racing, og en sekstrinns klikk-klakk kasse fra Sadev henger på.

Med en akselavstand på 2600 cm og en grunnflate på 412 x 185 cm veier den bare 682 kg, men er gategodkjent. 320 hester betyr nesten 2 kg/hest, og burde gi gode tider. Det eneste som er oppgitt er «bedre enn» 3,5 til 100, og toppfart begrenset til 270.

Det er seks år siden vi første gang hørte at det var håp om nytt liv. Jeg har ventet spent og håper at den er kommet for å bli. Slike glade avvikere trenger vi.