Klassiske biler i London

Det er ikke så mange år siden du kunne rusle i bakgatene i Kensington og møte de mest utrolige samlinger av biler til salgs hos de mest utrolige bilselgerne.

I dag er de fleste borte – Fiskens er et unntak – og altfor få av de som opererte i dette miljøet, de som «fant» bortglemte Maseratier i Sør-Amerika eller frigjorde Sølvpiler fra Øst-Europa, eksisterer i beste fall bare som en selvbiografi som du i dag kanskje kan finne på bruktbokmarkedet.

Men det betyr ikke at hele dette miljøet er borte. Selv om byen stadig øker sitt krav til luftutslipp – nå opprettes det en ny ULEZ (Ultra Low Emission Zone) fra 19. april – møter man fremdeles en og annen skikkelig maskin utenfor Harrods, og Chelsea er fremdeles et bra sted for biltitting.

Så lenge man kan betale seg vekk fra eksoskravene, er det åpenbart alltid noen som fortsetter moroa, ser det ut som.

Ut til Excel, det forholdsvis nye, store utstillingsområdet i London er det nok smartest å ta bane. På tross av LEZ’er og ULEZ’er er trafikken fremdeles forholdsvis ugjennomtrengelig.

Men vel fremme fikk jeg i hvert fall et klart inntrykk av at den utrolige bilscenen i Storbritannia også finnes i storbyen.

Ikke de små verkstedene og de spesialiserte oppbyggerne selvfølgelig – håndverkere er det ikke mange tilbake av i London - men den som er glad i biler og som viser det i praksis, for eksempel i form av medlemskap i en merkeklubb, de er der. Og de viste seg til de grader frem på årets London Classic Motor Show.

Når møtte du sist Bristol Owners Club for eksempel – forholdsvis eksentrisk, eller Chris Marsh – sønnen av Jem som startet Marcos for 60 år siden? Han var der med noen eksemplarer av nyere Marcos, en som han selv kjører på bane.

Litt lenger borte sto også en Mini Marcos, for selvfølgelig feiret man 60 år med Mini også – med en rekke utgaver som ikke akkurat var vanlige her hjemme. Wolseley-versjonen med lys i grillen og bagasjehekk for eksempel.

Vi møtte verdens raskeste Jensen – kjørt både på Pendine og Bonneville. De var skuffet over bare å ha klart 240 km/t men nå bygget de motoren opp fra 600 til 800 hester og skal tilbake.

Og apropos Pendine Sands, rekordstrekningen i Wales. Det var der Perry Thomas omkom under et rekordforsøk med BABS i 1927 - en fryktinngytende rekordbil basert på en gammel Blitzen Benz og med en Packard-bygget 1917 Libertymotor.

Etter ulykken ble den begravet i sanden, men på 60-tallet gravet opp igjen og restaurert.

Den ble vist sammen med tre andre flymotoriserte vannvidder. En Delage er ganske nybygd, i 80-årene, men med stolte tradisjoner bak seg.

Man fant en V12, 27-liters Hispano Suiza motor, la den oppi et gammelt chassis, banket et brukbart karosseri og fikk frem noe som har 600 hester, 1500 Nm, som spinner i alle tre girene og som trenger 43 liter ved hvert oljeskift og brenner 2 liter per kilometer.

Disse sto sammen med to andre sprø biler, og det er slike du ser, ikke først og fremst på jålestevner på Goodwood, men i fri utfoldelse på bakkeløp og i lokale klubb-sprint. Begge basert på GN-chassiser fra 1921 – en typisk sykkelbil.

Den ene av disse hadde en motor som ble brukt av for eksempel de Havilland Moth, men trimmet fra 105 til 170 hk. De fire Amalene på den ene siden og de fire vertikale, åpne rørene på den andre siden, var jo alene verdt pengene.

Min favoritt var den GN-en som ble bygd opp igjen av restene etter en 1921 modell. «Men jeg tenkte det var litt gøyere å sette inn en V8 enn den opprinnelige V2 motoren», så nybyggeren fant en første-verdenskrig 9,2-liters Curtiss motor på 110 hester og 750 Nm.

Her kan vi snakke om fluevekt og fantastisk låt. Bilen har selvfølgelig beholdt kjedetrekket og er malt i samme farger som da den kjørte på Brooklands i 1922. Den gangen hadde bil og fører «colours» akkurat som jockeyer og hester.

Denne bilen kjøres for øvrig på landeveien frem og tilbake til løp.

Hva mer?

Masse mer. Gjensyn med Vicarage som bygger opp de nydeligste Jaguar Mk. II, gjerne med egne modifikasjoner.

Andre lokale spesialbyggere var det selvfølgelig også mange av, man snubler over Porsche Speedster replicaer i England.

Coys hadde noen biler der som skulle auksjoneres bort. Et grusomt Dino-motorisert P4-aktig gjenbygg, det hadde til og med feika Prova-skilt fra Modena – og en oppsiktsvekkende 54 Tojeiro med flat firer bygget av Archie Butterworth forteller litt om bredden.

Det var en gammel Fiat 500 der, med 50 hesters Alfa boksermotor i hekken og en ny bil som de påstår skal i produksjon, Dowsetts Comet med 430 hesters V8-motor.

Selvfølgelig ble også Capri feiret, og det var bygget opp en liten utstilling rundt The Italian Job-filmen – blant annet med «er dette den Miuraen som ble brukt i filmen»?

Ian Callum, Jaguars designsjef fikk sitt eget hjørne, det var Citroën 100 år markering og et og annet låvefunn så vi jo også – fra en E-Jag til en herlig Mini.

Og en eller to elektriske ombygginger gikk vi jo heller ikke glipp av. For eksempel en MGB, der nesten alt er nytt. Eller – jeg vet ikke helt hva jeg syns om det – en 1969 Land Rover som var blitt elektrifisert. Ønsker du av en eller annen grunn å gjøre det samme, vil det koste deg 15.000 pund.

Det var et omfattende show, med noe for absolutt alle med en viss interesse for bil. Noe jeg håper bildene kan gi inntrykk av.

Og jeg? Jeg fant to utgaver av Motor Sport fra sent 1930-tall, som jeg manglet.