DENNIS - BilNorge.no
img
img
img
img
img
img
img
def bilnytt biljobb Bil FirmaBil YrkesBil Motorbransjen Default forside meny
bilde
DENNIS
Formodentlig er det bare bilmerke-spesialister i Norge som kjenner merket Dennis. Det passer for så vidt bra, for i dag dreier Dennis seg også om spesialiserte kjøretøyer. Hovedsakelig brannbiler, busser og renovasjonsbiler.
Biltester:
bsgif Biltester
Norges største samling biltester fra bladet Bil (1996-2020).

Twitter RSS
bsgif
Likevel er det en av Englands eldste gjenlevende bilmerker vi snakker om. Enn så lenge, for den gamle har ikke levd i beste velgående på en del år.

Fra sykler via trehjulere til biler
Historien begynner i 1894 da 23-åringen John Dennis flyttet til Guildford for å ta seg jobb i stålindustrien, samtidig som han reparerte sykler i fritiden. Året etter satte han i gang som produsent av sykkelmerket Speed King sammen med lillebroren Raymond, og før århundreskiftet hadde de bygget sin første motoriserte trehjuler.

Deretter gikk veien om en kvadrisykkel før den første Dennis-bilen så dagens lys i 1901. Disse ble raskt en suksess, bl.a. fordi de hadde kardangdrift a la Renault i stedet for kjedetrekk, og med patenterte spiralskårne drev for å minimalisere transmisjonsstøyen. Motorene kom først fra De Dion Bouton, deretter Aster, og en racer ble bygget med Simms-motor.

Busser og brannbiler
I 1904 ble programmet utvidet med en buss og en varebil, sistnevnte bestilt av det mondene varemagasinet Harrods. Nå ble White & Poppe eneleverandør på motorer. I 1908 begynte Dennis med brannbiler. Før dette hadde brannkorpsene i England utelukkende benyttet hester og dampdrevne pumper, men Dennis innførte bensindrevne hestekrefter (etter hvert av eget fabrikat) både på brannbiler og pumper. Dette var en revolusjon på området, og Dennis ledet snart an det globale brannbil-markedet.

Samtidig hardnet konkurransen på personbiler, og Dennis gikk bort fra dette markedet i 1913. Timingen var god, for året etter braket 1.Verdenskrig løs, og ordre på både lastebiler, brannbiler og pumper veltet inn til fabrikken.

Til å begynne med hadde ikke Dennis noen logo, men rundt 1910 dukket det opp en oval med merkenavnet i store bokstaver på farget bunn inni.

Etterspørselen holdt seg gjennom hele mellomkrigstiden, for til tross for sin høye kvalitet og ledende teknologi var prisene på Dennis-produkter absolutt spiselige. Dennis bygde i denne perioden avanserte busser med luftringer, senkede rammer og firehjulsbremser. De bygde dobbeldekker-busser til London Transport også, men kom her i skyggen av AEC og Leyland bl.a. fordi de lanserte diesel-utgaver altfor sent.

Nye logoer
Omtrent 1930 utviklet Dennis emblemet til at D-en i navnet ble utført i formskrift, ikke ulikt Daimlers, men med lett buede linjer som passerte både over og under ”ENNIS”, som fortsatt var skrevet med store bokstaver. Mot midten av tiåret ble hele navnet igjen skrevet i stort, men inne i en mer firkantet ramme, og S-en fortsatte i en sving tilbake under navnet, der den endte i en pil som pekte ned. Noen forklaring på dette symbolet har vi ikke greid å innhente.

Også annen verdenskrig ble gullkantet for fabrikken. Virksomheten gikk døgnet rundt, bl.a. monterte Dennis 700 Churchill-stridsvogner. Og da freden kom, var de nesten umiddelbart ute med sin frambygde F-serie lastebil av svært moderne utseende. Denne hytta med ramme av aluminiumskledd ask ble også overført til busser og brannbiler, sistnevnte kunne nå leveres med Rolls Royce-motorer, noe som ga brannbilen like god akselerasjon og toppfart som en personbil i mellomklassen. På midten av 50-tallet kunne brannbilen også fåes med automatgearkasse og merkets første dieselmotor (levert av AEC).

Emblemene på radiatorene var nå både av den tidlige og den sene 30-talls typen om hverandre, pluss to nye varianter: Den ene hadde enkle, store bokstaver i en firkant med tverr-riller på hver side, mens den andre, som har vært i bruk fram til i dag, hadde ekstra stor D og S, med en opp-pil over og en ned-pil under resten av navnet. Her kan man for så vidt snakke om en utilsiktet symbolikk, for fra midten av 50-årene har det gått opp og ned for Dennis hele veien.

Skivebremser og glassfiber
For nå sank buss-etterspørselen, mens salget av brannbilene økte selv om de var ytterst spesialiserte og hovedsakelig ble levert med Jaguar- eller Rolls Royce-motorer. For å stoppe disse røde åsgårdsreiene tilbød Dennis skivebremser rund baut allerede i 1962, noe som ellers bare fantes på eksotiske sportsbiler. Samme år kom den revolusjonerende brannbilen Delta med kabin av glassfiber foran og motoren bak forakselen, noe som senket både hytta og tyngdepunktet og dessuten var aerodynamisk gunstig. Den kunne fåes med Perkins diesel eller R-R bensin.

Dennis-busser kunne leveres med motoren under gulvet allerede i 1950, men på lastebilsiden gikk det slakkere med utviklingen; en rekke dristige distribusjonsbil-forsøk slo feil utover 50-tallet og i det påfølgende tiåret nøyde Dennis seg med å bygge egne hytter på Bedford-chassiser. De var imidlertid kreativt treffende på modellnavn til søplebilene, som f. eks 50-tallets Vulture (gribb) og 70-tallets Alleycat (bakgårdskatt).

Dennis ble importert til Norge av Bertel O. Steen AS fra 1909 til 1929. Det samme gjorde Kolberg, Caspary & Co. fra 1914 til 1952. Øivind Holtan var også i bildet i 30- og 40-åra. At alt dette kunne foregå med 15 års ”overlapping” skyldtes sannsynligvis at brannbiler var et såpass viktig produkt for fabrikken: Når brannvesenet bestilte materiell var det sannsynligvis prisanbud og dele-tilgjengelighet det gikk på, chassisfabrikatet som sådan var åpenbart mindre interessant.

Hva med salget? En ny lastebil pluss to bruktimporterte ”personbiler” i 1939, en ny lastebil i 1944 og enda en i 1946 er alt vi har greid å spore på førstegangs-skilting. En MAN-motorisert Dennis søppelbil som i 1997 ble tatt inn på prøve av Lørenskog-firmaet Rich. Steen & Sønn AS førte ikke til noe mer, til tross for antydninger om at MANs forhandlernett ville være med på notene.

I motbakke
I 1964 var det bare de dyre brannbilene som holdt konkursen stangen. To år etter ble lastebiler og busser sjaltet ut, og bare tre lavgulvede ambulanser fra 1968 med Jaguar-motor, forhjulsdrift, Borg Warner automatkasse og uavhengig fjæring rund baut, så dagens lys.

I flere år gikk Dennis på nødbluss, produksjonen var nede i 300 biler i 1970. Flere konkurrenter snuste på overtakelse inntil Hestair-gruppen slo til i 1972. De skaffet Dennis bl.a. kontrakt på all slags spesialkjøretøyer til flyplasser. Den dyre Delta-brannbilen ble tatt av programmet, nå var det ERF og Dodge som dominerte dette markedet og Dennis måtte komme med noe billigere.

Svaret var R-serien med glassfiberhytte, som kom nettopp da ERF droppet brannbiler. Resultatet ble at Dennis doblet sin markedsandel fra 1974 til 1978. Dette ga igjen rom for en avansert brannbil, og type RS kom året etter med Ogle-designet stålhytte og ABS-bremser. I 1980 sa Dennis farvel til bensinmotorene, nå var det kun diesel fra Cummins eller Perkins som gjaldt.

Tilbake til busser
Lastebilene ble nedlagt i 1982, de siste årene ble det bare bygget en i måneden til kunder med så sære spesifikasjonskrav at ingen andre fabrikker tok ordren. Derimot våknet bussproduksjonen så smått av dvalen, nå med Gardner-motorer, og i dag produseres en type bybuss, en turbuss og en dobbeldekker. Men i 1980-åra måtte all produksjon rasjonaliseres og karosseribyggingen ble satt bort, selv på brannbil-siden, som Carmichael har tatt seg av.

I 1989 dannet Hestair et eget selskap for kjøretøydivisjonen sin, Trinity Holdings, som oppførte en ny fabrikk for å igjen bygge ”verdens mest avanserte brannbil”. To år etter kom Dennis Rapier med lavramme av sveisede rør, rustfri stålhytte, panserglass, uavhengig forhjulsfjæring og spiralfjærer bak, ABS-skivebremser, traction control, Cummins C-motor og 5-trinns automatgear fra Allison. Den var perfekt, men igjen – dyr!

Så i 1995 kom en billigutgave med ordinær ramme, stiv foraksel og mindre utstyr, Sabre. Begge modeller kan imidlertid fåes med luftfjæring, og 12 års anti-rust garanti er selvsagt et salgsargument for kjøretøyer som kan utsettes for ekstra mye vann og kjemikalier. En egen Hestair-gruppe er Dennis Eagle, som fremstiller renovasjonsbiler, for øvrig med et fjærkre-emblem som verken ligner ørn eller gribb!

Dennis har aldri vært hissig på å markedsføre logoen sin, som i de siste år har vært en D inni en oval, igjen til forveksling med Daimlers. Fra rundt 1970 har de i stedet stort sett valgt å slå navnet opp på bil-frontene sine med store bokstaver, bokstavelig talt.

toolbar_print.gif Printervennlig versjon   toolbar_mail.gif Tips en venn   Del på facebook   twitter   tilbake.gif  Tilbake til forside
annonse
logotest
Påmelding til daglig nyhetsbrev.
  
   
pix pix pix
pix pix pix pix
pix     pix
 
pix     pix
pix     pix
   
pix     pix
pix     pix
pix   pix

 
Annonse: